TEATER
«Folkestyre 2014»
Av: Hilde Brinchmann, Henriette Vedel
Med: Ingrid Meling Enoksen, Marit Østbye, Stein Grønli, Sindre-Benedict Hendrichs, Veslemøy Mørkrid, Biniam Gezai Yhidego
Riksteatret
Riksteatrets «Folkestyre 2014» er bygget på nettopp intervjuer fra det ganske land, 200 år etter grunnlovens fødsel. Husregissør Hilde Brinchmann, dramaturg Henriette Vedel og koreograf Kristin Ryg Helgebostad har gjort maksimalt ut av en god idé, tatt svarene fra mennesker i alle aldre og samfunnslag, og bearbeidet dem til noe som framstår som et tverrsnitt av norsk folkesjel og demokrati. Det avleveres med stor spilleglede av ensemblet, som foretar en øm karikering av personer, dialekter og folkegrupper. Det gir et felles løft av humor, snert og en kraftdose kjærlighet til hverdagsmennesket som sjeldnere enn man tror føyer seg inn i forventningene man har til de enkeltes definisjon av medborgerskap og demokratisk tilhørighet.
I motsetning til Nationaltheatrets og Rimini Protokolls lignende forsøk med «En folkefiende» under forrige Ibsen-festival, der 100 Oslo-borgere sto på scenen, har «Folkestyre 2014» et utarbeidet koreografisk uttrykk som kontrasterer det «tørre» temaet, og som gir enkeltstemmer tid til å skinne i en kakofoni av meninger og digresjoner. Den røde tråden er et sett spørsmål, og de som svarer er for eksempel «Kvinne, 54, Bærum, Seniorrådgiver». Her er pensjonisten, fiskeren, politikeren, advokatfullmektigen, resepsjonisten, tenåringer, nettroll, uføretrygdede, asylsøkere og en rekke andre. Uansett har alle sin historie, og sine svar på hva det vil si å stemme ved valg, om man føler at man har påvirkningskraft, og hva som er det største man har opplevd. Kvinnen som svarer at det største hun har opplevd var å være sekretær i pensjonistforeninga, fordi hun da følte seg nyttig, forteller mer om et langt liv enn noen av de utdypende politikersvarene fra godt identifiserbare stemmer. «Folkestyre 2014» er på sitt sterkeste når de små historiene identifiseres og isoleres.
Ensemblet er lekent nok til å la dans, miming og spill bære stemmer og svar. Kledd i helt vanlig tøy kan Veslemøy Mørkrid på scenen spille den eldste og mest figursterke sjøulken, mens en 90 år gammel etnisk norsk kvinne eller landets yngste stortingsrepresentant like godt kan tolkes av Biniam Gezai Yhidego fra Nordic Black Theatre. Jan Grønli viser seg å være en kløpper på å framstille nettroll med stemme og mimikk hentet fra Ivo Caprinos verden, sammen med et helt lite kor av Espen Askeladder og Kariuser som minner oss om at nordmannen i ett og alt er seg selv nærmest. «Folkestyre 2014» er et stykke som i lynne og framstilling er til å bli oppstemt og lystig av, men gir dessuten rom for mye ettertanke. Den uføretrygdede som sliter med Nav er et dykk ned i en fortvilelse som i neste øyeblikk kan utarte til noe langt farligere enn verbal syting. Folks oppfatning av hvordan de eldre blir behandlet, viser frustrasjon og skjørhet. Politikerforakten er uttalt, følelsen av å ikke forstå er enda større. Kvinne, 68, Oslo, pensjonert bibliotekar, er som «den usynlige» sterk da hun forteller om hvordan det var å vokse opp som barn av NS-foreldre, og hvilken behandling de fikk av et Norge som etter krigen var uforsonlig i sin tilnærming til de som hadde stått på feil side. Historien gis en nåtidig parallell til en annen gruppe usynlige, de som kan identifisere seg med 22. juli-terroristen. Den historien får for øvrig en motsats i kvinnen som sier at 22. juli var den eneste dagen i hennes liv da hun har følt seg som del av en nasjon.
I den 81 år gamle kvinnelige antropologen finner vi kanskje bunnpluggen i Brinchmanns regimessige grep. I en dommedagstale om hvilken nedoverbakke vi er på vei ned i som klassesamfunn, sier hun at «Vi er nødt til å ta standpunkt», og begrunner det med at vi ikke har en sjans til å overleve, og ikke fortjener vi det heller: «Vi er blitt så dovne, så kosete, så standup-humordiggende at det er forferdelig å se». Mulig er ikke antropologens utgangspunkt veien å gå for et moderne norsk samfunn, men konklusjonen hennes kunne knapt vært skarpere, all den tid intervjuobjektene - norske folk - mest av alt er opptatt av å formidle at deres forhold til samfunnsengasjement er forbundet med dårlig samvittighet. Ikke over det de gjør, men over det at de aldri får gjort noe. Når stykket denne uka starter turneen, skal også hvert sted som besøkes gi handlingen lokal koloritt og aktualitet gjennom intervjuer som gjøres daglig på spillestedene. Det vil gjøre et allerede rikt, humoristisk og sviende aktuelt stykke enda rikere.
Turnéstart Jessheim 5. mars.
Spilles i Drammen 6. mars.