- Jeg er ikke en sånn som snakker i store overskrifter eller gir de gode sitatene, sier Arne Lygre. Han har kommet til pressedag på Nationaltheatret for å presentere stykket «Jeg forsvinner», som har premiere 24. august i forbindelse med Ibsenfestivalen. Det er første gang stykket settes opp i Norge, selv om Nationaltheatret egentlig hadde rettighetene til stykket allerede da det var ferdig for to år siden.

- Alle de tingene som skal stemme før et stykke kommer i gang, og for at det skal få plass i et repertoar, og med den rette konstellasjonen, det tar tid. Det er jeg vant til etter alle disse årene, sier Lygre. Stykket hans ble nemlig snappet opp av regissør og teatersjef Stéphane Braunschweig før Nationaltheatret rakk å sette det opp. Braunschweig ble så begeistret for Lygre da han skulle sette opp et annet skuespill han hadde skrevet, at han ringte agenten hans og spurte om mer var på gang.

- Da var «Jeg forsvinner» akkurat ferdig. Vi fikk det bråoversatt til engelsk også leste han det over natta, og kjøpte det dagen etterpå. Sånn kan prosessen være når alt klaffer. Møtet med Braunschweig har vært et viktig møte for meg, sier Lygre.

Gode kritikker

Urpremieren på stykket var altså på Théâtre National de la Colline i Paris 4. november i fjor. Lygre har blitt hyllet av franske kritikere etter dette. Han har blitt omtalt som den nye store, norske dramatikeren, sammenlignet med storheter som Jon Fosse og selveste Henrik Ibsen. Det tar Lygre med stor ro.

- Jeg får ikke med meg alt som blir skrevet og sagt, og kanskje det er en tendens at jeg får tilsendt det som er bra av kritikkene. Men det mest gledelige med Frankrike-produksjonen var at jeg følte at kritikerne så noen av de essensielle tingene ved prosjektet. Det føltes som om kritikkene var interessante og gode på flere plan, sier Lygre. Når Arne Lygres stykke «Jeg forsvinner» settes opp i Malersalen på Nationaltheatret har forfatteren selv vært lite involvert.

- Jeg forstår min rolle som forfatter. Jeg er ikke regissør. Jeg opplever at jeg lager mitt verk, gir det ut i bokform, og det er muligheter som teateret kan bruke. Så kommer teateret inn og lager sitt kunstverk av det. Den sterkeste måten jeg kan påvirke på er å lage tekster som kan stå på sine egne bein uansett, sier han.

Spesielt hjemme

- Det er en ny stor stjerne i dramatikerverden og han er norsk, sa teatersjef ved Nationaltheatret, Hanne Tømta under sin åpningstale i går. Hun beskrev Lygre som en internasjonal sensasjon.

- Føler du noe press for hvordan stykket skal gå her hjemme etter å ha blitt hyllet på denne måten?

- Alt som skjer er jo noe jeg tar innover meg, men jeg jobber på lik måte som jeg alltid har gjort. Jeg har en idé, jobber med den prosessen i så lang tid som det tar, og så prøver jeg å være til stede i offentligheten og snakke om tingene mine. Men jeg har vel egentlig bare fokus på arbeidet mitt, sier Lygre og tenker seg om litt.

- Men det er klart at det alltid er spesielt hjemme. Det er her jeg lever. Her når det jeg skriver ut til flere av mine nærmeste, sier han.

Kunst, ikke underholdning

- Dette er ikke dramatikk som prøver å nå mange mennesker for å ha det som prosjekt. Det er kunst, det er ikke underholdning, sier Lygre om stykket «Jeg forsvinner». Lygres stykke tar for seg flukt og mennesker i en fluktsituasjon.

- Den ytre rammen er litt flytende. Jeg jobber med mennesker i en fluktsituasjon, men akkurat hva den fluktsituasjonen er, er ikke essensen. Jeg har ofte tenkt på det som den siste katastrofen som vi alle snakker om. Nå er det Syria, da jeg begynte å skrive var det Haiti, sier Lygre. Han mener stykket også er en studie i det som skjer samtidig andre steder, og hvor langt vår medfølelse strekker seg.

- Man kan føle med folk, men man kan aldri forstå hvordan de har det innenfra eller hva den andre ser eller føler, sier han.

Flukten

- Hvorfor er du så interessert i flukten?

- Det er vanskelig å svare på. Det er en eksistensielt farlig situasjon og en interessant situasjon, sier Lygre. Det er mye som er uklart, og som må tolkes av den enkelte. Og det er sånn det skal være.

- Jeg jobber veldig lite spesifikt med virkelige hendelser. Stykket er ikke lagt til noen konkret verdensdel eller sted, og kanskje derfor lar stykkene mine seg flytte greit. Alle leser dem inn i sin virkelighet, sier Lygre.

En helt ny villand

Når regissør Anders Paulin tar i Ibsenstykket "Vildanden" må publikum være forberedt på noe ganske annet enn vanlig.

Med popkulturelle referanser og tekster fra Kafka og filosofer som Jacques Derrida og Giorgio Agamben, inntar en ganske annen «Villanden» hovedscenen på Nationaltheatret 4. september. Regissør Anders Paulin, som har hatt flere oppsetninger på blant annet Black Box i Oslo, mener det er farlig når stykker som «Villanden» blir erklært forstått av teaterpublikumet. - Vi tror at vi forstår «Villanden», men den forståelsen vi tror vi har er egentlig et hinder for oss, sier Paulin. Han mener det ikke holder å modernisere bare det ytre i stykket.

Forstå på nytt

- Det er ikke nok å ta på skuespillerne moderne klær og lage en helt gul scenografi. Det er helt nødvendig å tilføre mer nytt, slik at vi kan forstå Ibsen på nytt, sier Paulin som mener det kan være skummelt når enkelte dramatikere blir gjenstand for en kanonisering.

- Det er en risk med å bli en del av en kanon, og at folk mener de har forstått stykket helt. Da vil de gjerne ha det på en bestemt måte, men det er ikke de som eier scenen på Nationaltheatret, og det er ikke de som skal få bestemme hvordan Ibsen skal spilles, sier Paulin.