Kultur

«2010 – Lollywood»: Hjelp, vi er folk flest

Statsteatret er fortsatt nådeløse i sin analyse av Norge og nordmenn.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«2010 – Lollywood»

Av Yngve Sundvor og Statsteatret

Regi: Yngve Sundvor

Med: Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen

Statsteatret, Oslo Nye Centralteatret

Det er ikke godt å si om det er den norske selvgodheten eller den norske filmbransjen som kommer dårligst ut av Statsteatrets nådeløse blikk på vår egen tid i det nyeste kapitlet av teaterprosjektet som tar for seg norgeshistorien slik de ser den. Vi lever i en tid som er fragmentarisk, heldigital, multikulturell og internasjonal, med individualitet og seksualitet som sterke identitetsmarkører.

Men ut tyter så vel hverdagsrasismen som annet underliggende grums, og her spas krenkelsesfrykt, populisme og generell naiv dumskap fram som dampende møkk under beina på figurer som har satt seg selv i bås. De er smertelig gjenkjennelige, og i nyliberalismens tid er dessuten den dårlige smaken og den selvpålagte plikten til å gi den videre til hele verden en dyd. Det siste står svært sentralt i «2010 – Lollywood», en svir av et teaterstykke om hvordan en liten gruppe eiegode filmskapere slår nok et slag for folk flest ved å rakke ned på alle andre.

Les også: «Hand To God»: Demonisk rått dukketeater

For Statsteatret startet sagaen om Norgeshistorien gjennom ti teaterkapitler med «1066 – Stamford Bridge». Sist vi så dem sneiet de nådeløst innom jappetiden i «1980 – Aker Brygge», før de nå gjør strandhogg i filmdrømmenes smøregrav i Lahore på veien mot en avsluttende (?) norsk framtidsfabel fra år 2066. Men nå altså Lahore, filmens «Lollywood», en by som sannsynligvis aldri blir det samme igjen etter at Statsteatret har sendt et norsk filmteam dit for å spille inn en thriller som garantert skal trekke en halv million til kinoene. Vi snakker tross alt om en film av det slaget som har en tittel som begynner med ordene «Hjelp, vi er…» og om en produsent som heller ikke denne gangen fikk støtte fra Norsk filminstitutt, men fra en produktplasserende svinepølseprodusent – i Pakistan. For alle med en viss kjennskap til norsk filmbransjes mest kommersielle avkroker er framstillingen frydefull infam og absolutt gjenkjennelig, som et lite bonusspor i seg selv.

Les også: «Dette barnet»: Familieliv i metaforenes grep

Det er uansett bare å lene seg tilbake å la seg more og pepres og svis av satirisk galskap av det slaget der Statsteatret knapt lar en eneste av vår tids fordommer ligge i jakten på dagens hjemlige folkesjel. Det er selvsagt bekmørk humor, muligens med litt mindre åpenbar ironi enn vi er vant til fra ensemblet, men med desto mer råskap og politiske ukorrekte rapp over fintfølende liberale norske fingre. Innimellom nærmer de seg faretruende farsen, men de balanserer så hårfint mot den intellektuelle politiske satiren at det holder hele veien fram til døra smeller for siste gang, denne flerbruksdøra som i forestillingen ikke bare blir en vei inn, men vinduet ut til verden, til folkeliv, håp, korrupsjon, mareritt, galskap, fortvilelse, død og fordervelse. Til og med et basseng kan døra være i en av stykkets mest skjebnesvangre scener. Det er svært enkle, men smått geniale scenografiske virkemidler.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En slags hovedrolle i «2010 – Lollywood» er Shahid Khan (Per Kjerstad), førstegangsskuespilleren født av pakistanske foreldre i Harstad som nå har fått en unik sjanse i en ny norsk actionfilm som skal spilles inn i Lahore. Han er i foreldrenes hjemland, men ikke nødvendigvis hjemme av den grunn. I Norge er han pakistaner, i Pakistan er han nordmann, feil blir det uansett, og alle tror han skal radikaliseres over natten bare fordi han er på «hjemlige» tufter. Shahids bror skal, i mangel av en passende pakistansk kandidat, spilles av stjerneskuespilleren Geir Grimstad (Gard B. Eidsvold), som ikler seg like deler «blackface» og arroganse for rollen før han innhentes av en identitetskrise norsk teater ikke har sett maken til. Også han er pest og en plage for den lettskremte og nyvaksinerte regissøren Sunny Lee (Cato Skimten Storengen), filmbransjens svar på Ole Ivars som innerst inne drømmer om kunsten i skyggen fra mangotrærne.

Og til å binde sammen skuespillernykker, løpske tigere, en elskovssyk regissør, kranglende filmarbeidere og billige cateringkokker – spilt etter tur av ensemblet de også – er produsent Theo Larsen (Kim Sørensen). For å si det enkelt, med filmen «Apokalypse nå» som et slags forelegg for deler av stykkets handling og oppbygning, byr Statsteatret på en reise inn i mørkets hjerte, også bokstavelig når en herlig leteaksjon må arrangeres med elvebåt inn i ukjent terreng. Om det ikke er general Kurtz ved reisens slutt, er det neppe helt i vater det som venter dem.

Les også: «Kunsten å falle»: Viser oss hvor langt det menneskelige forfallet kan gå

Dette er norsk selvrealisering og– ransakelse på sitt mest outrerte, og Gard B. Eidsvolds Geir Grimstad-skikkelse, selve definisjonen på den verdensmette nordmann, er så full av forakt for alt annet enn seg selv at han er i ferd med å sprekke som en kvise. Hans mange pakistanske karikaturer etter hvert som byllen brister, er ren fryd.

Kjerstad er også herlig nedpå i et gjennomgående godt ensemble der Sørensen tar typebeskrivelsen på kornet og Storengen framstår som stykkets kraftsentrum når han på slakk line gir nyanserte beskrivelser av norskhet i forfall. I hans monologer ligger stykkets tematiske kjerne, og under Eidsvolds stadig større barter og kauderveldske panjabi samles skepsisen til folk flest. Noen ganger skulle vi ønske vi kunne si at denne forestillingen kommer til en kino nær deg, men det skjer neppe denne gangen heller selv om turneen til Statsteatret blir lang. Selve filmen som spilles inn i løpet av «2010 – Lollywood» trenger vi imidlertid ikke vente på.

Les også: Antiteatret: Krypende ubehag i ujevn kamp