Savner humoristen Hauge

Bodil Cappelen synes det har vært et godt jubileumsår, men er overrasket over at ingen har grepet fatt i Olav H. Hauges humoristiske sider.

– Du får ta bildet foran arbeidsplassen min, så ser folk at det er liv i enka fremdeles, sier Bodil Cappelen, og fnyser litt over ordet enke. For klinger ikke det for mye av noe resignert og avleggs?

Hun vil for alltid være «henne som sende meg ei plate med Bach og Händel», som det heter i et av Hauges dikt. Hjemme i Son, midt imellom planleggingen av en ny utstilling, tyskstudier og diktlesning litt senere i uka, tar hun seg tid til et tilbakeblikk på Hauge-delen av Hauge/Tveitt-året vi snart legger bak oss. Om hun ikke direkte har hatt en hånd på rattet, så innrømmer hun at hun nok har vært baksetesjåfør nå og da. Det er jo mange som har spurt.

– Jeg må mest av alt berømme leder Kristin Helle-Valle for den store innsatsen hun har gjort for å få oversatt Olavs dikt på nye språk. Og så har diktene endelig erobret den siste norske skansen, nemlig østlandsområdet. Pocketutgaven av «Dikt i samling» selger som varme boller, det er veldig fint.

Fandenivoldsk

Men det var det med humoren, da. Cappelen undrer litt på hvor det ble av den i alle Hauge-innslagene som har preget året som snart er bak oss.

– Mange har kanskje kun fokus på alvoret hos Hauge, muligens fordi de har sykdomshistorien hans i bakhodet. Og så er det noe med vestlandshumoren, da. Olav selv pleide å si at østlendinger, meg selv inkludert, er litt naive, at vi ler best av det åpenbart morsomme. Nordlendinger er jo per definisjon morsomme, mens vestlandshumoren ligger mer skjult under overflaten. Men se på et dikt som «Under bergfallet» – avslutningen kan leses langt mer fandenivoldsk enn mange ser, mener Cappelen.

Hun slår om til nynorsk, og deklamerer: «men du tek til å rydja – den grøne boti – under berget – um du då har livet».

– Men siden du bad meg om å oppsummere, så har jeg tenkt å dele ut tre priser. Og den ene går til en forestilling som er veldig morsom, Geirr-Olav, som ble vist blant annet på Nasjonalbiblioteket. Den handlet riktignok ikke så mye om tekstene, men om skikkelsene Tveitt og Hauge.

Det første møtet

– De to neste prisene, går til festforestillingen «Under bergfall» i Norheimsund, samt til Henrik Mestad og Ingrid Lorentzens forestilling basert på dagbøkene. I Mestad så jeg noen ganger en likhet med Olav som var helt utrolig, han har jo skikkelsen til det.

– Er det rart å se på?

– Nei. Det er jo teater, og jeg opplever det som det.

Hun fikk 19 år sammen med dikteren. I boka «Tid til å hausta inn» som ble gitt ut tidligere i år, forteller 31 forfattere om Hauge. Den siste teksten er signert Bodil Cappelen.

«Olav og eg gjekk parken til endes, att og fram. Og passa på at me var så langt borte at ikkje andre slo lag med oss», skriver hun om den første gangen de to møttes på en diktlesning på Venstøp. Da hadde den noen og seksti år gamle dikteren og den tjue år yngre tobarnsmora skrevet til hverandre i fire år. Ikke lenge etter kom brevet med invitasjon fra Olav om å dele hverdagen på Ulvik, selv om han selv kanskje tvilte litt på om han var til å være i hus med.

– Jeg har ikke problemer med å fortelle om dette, denne historien kompletterer på et vis brevene som er utgitt allerede. Olav skriver selv i en av dagbøkene sine om drømmene, at han opplevde det noe så underlig som det at han drømte om meg tre netter på rad. Kanskje trengs det noe som dette, noe uforklarlig, for at en mann i hans alder skulle gå til et så drastisk skritt å be noen om å flytte inn til ham, ler Cappelen.

Livet i Ulvik, derimot, tilhører de to. Og Cappelens fortelling stopper der.

– Ikke skal jeg skrive noen bok om det nei, jeg er billedkunstner, jeg, og fornøyd med livet alene.