Kultur

Savn og sorg som skaperkraft

Sorgen kan overvelde og tynge, men den kan også gi skaperkraft. Det viser utstillinger med to norske kunstfotografer.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

Jo Bentdal: «The Law of The Instrument»

Shoot Gallery, Oslo, til 14. april

Per Maning: «Minus en»

Galleri Brandstrup, Oslo, til 5. mai

Tilfeldighetene ville ha det til at to fotografer åpnet hver sin utstilling med stilleben samme dag. Den yngste kunstneren, Jo Bentdal (født 1968) var en time tidligere i gang enn den eldre, Per Maning (født 1943). Den yngre kunstneren trengte kanskje det lille forspranget når vi setter ham opp mot den 25 år eldre kunstnerens pondus?

Les også: Mørk foss med lyse toner

Nå skal ikke dette fremstå som en kappestrid. Men det er interessant at det finnes noen fellesnevnere i bunnen: Begge to har mistet sin livsledsager. Også i denne sammenhengen var den yngste først ute. Jo Bentdal har levd med savnet i mange år, mens det «kun» er ett år og fire måneder siden Per Manings ektefelle døde. Begge to er også blitt kunstnere etter å ha hatt andre karrierer først. Men her var Jo Bentdal senere ute enn Per Maning. Den eldste har bygget en internasjonal kunstnerkarriere over flere tiår, med innkjøp til Museum of Modern Art i New York som toppunkt. Den yngre er så vidt i gang med sin karriere, men har allerede fått internasjonal respons.

Men – selv om de ytre omstendighetene binder de to kamerabaserte kunstnerne sammen, er forskjellene like synlige. Per Manings stilleben er objektorientert. De avbildede objektene har en relasjon til avdøde Anne-Ka og det rommet hun og Per delte sammen. Og de bygger en stemning som er avslørende, eller beskrivende, i form av levd liv.

Les også: Minne om stor kunst

Det levde livet kommer til syne gjennom de objektene som er avbildet og i de fototekniske valgene. For eksempel i form av et par spesielle sko; et par sitroner som har sett bedre dager; eller tre bilder av den genseren ektefellen brukte ofte den siste tiden før hun døde. Bildene bygger en stemning av noe forlorent, noe som ikke er der lenger, noe litt stemoderlig og trist. Det hviler en stille nedstemthet over Per Manings bilder. Like vel er opplevelsen absolutt ikke deprimerende. Den er bare reell, på en merkverdig måte. Nå er jeg langt ute på tolkningens vidder, men paradoksalt nok opplever jeg at det ligger et håp i disse bildene.

Les også: Riksantikvaren avgjør skjebnen til Melgaards «dødshus»

Per Maning viser også bilder med en mer indirekte inngang til tematikken. Når han avbilder en rad med magneter som har tiltrukket seg en haug med spiker skaper han et indirekte, nærmest filosofisk bilde på kampen mellom kreften og kroppen. Bildet av et stearinlys som nettopp er blåst ut, eller fotografiet av en liten og enslig, utbrent fyrstikk i et stort, grått rom, kan symbolisere sykdomskampens slutt. Og bildet av et drapert hestekranie blir et tydelig «Meménto mori», en påminnelse om at vi skal dø.

Enkle objekter blir bilder på store utfordringer i Per Manings fotografier.

Enkle objekter blir bilder på store utfordringer i Per Manings fotografier. Foto: Per Maning

Jo Bentdals bilder har (i utgangspunktet) ingen referanser til døden. I hvert fall ikke av det opplagte slaget. Og de har en helt annen stemning enn Per Manings bilder. Her er det sterke farger og fascinerende motiver. Sirkelen dominerer uttrykket, og det er ikke alltid enkelt å se hva som er avbildet. Men seriens to bilder som både er høyst konkrete og som avviker fra det sirkulære komposisjonsprinsippet viser instrumenter med en definert funksjon. Bare det at her fremstår både hammeren og jekken i en lettere mystisk innpakning. Hva er det egentlig vi ser?

Les også: Er dette det neste Trump vil angripe?

Begge kunstnere bruker bildene til å diskutere filosofiske spørsmål. Per Maning drøfter begrepet «stilleben», og har invitert psykiater Finn Skårderud til å filosofere. Både begrepets engelske og tyske versjoner («still life» – fortsatt liv og «stilleben» – stille liv) har positive betydninger, selv om det som avbildes ofte er døde objekter. Maning og Skårderud har også en serie kunstnersamtaler (de skal ha en i Edvard Munchs atelier på Ekely 17. april), og de lager bok sammen som kommer til høsten.

Jo Bentdals bilder henter sine referanser fra et populært, filosofisk utsagn: «Hvis du har en hammer er det fristende å behandle alt som om det var en spiker». Det er kjent som Maslows lov, og stammer fra 1966. Som en kuriositet kan det bemerkes at kunstnerkollega Snorre Ytterstad brukte det samme sitatet som utgangspunkt for sin installasjon med hammere og murstein i Kunstnerforbundet i høst.

Per Manings utstilling «Minus en» fremstår som en bearbeiding av sorgen etter ektefellen Anne-Kas død. Hans måte å tilnærme seg stillebenet er ganske forskjellig fra Jo Bentdals, men det finnes også likheter. FOTO: PER MANING

Per Manings utstilling «Minus en» fremstår som en bearbeiding av sorgen etter ektefellen Anne-Kas død. Hans måte å tilnærme seg stillebenet er ganske forskjellig fra Jo Bentdals, men det finnes også likheter. Foto: Per Maning

Jo Bentdal vil ha oss til å tenke på hvordan vi tenker. Galleriet hevder i sin omtale at bildeserien «The Law of the Instrument» (…) «ansporer til intuitive opplevelser og analytiske tolkninger»: Hammeren han avbilder – svever den eller flyter den i vann? Kan en hammer flyte? Er en hammer et instrument som kun kan brukes til å hamre spiker, eller kan den også ha andre funksjoner og verdier?

Slik setter bildene i gang tankeprosesser. Jo Bentdal knytter bildene til filosofiske utsagn og fysiske paradokser. Han har selv skrevet tekster til bildene. Her drøfter han både små og store spørsmål knyttet til tilværelsen, menneskeheten og universet. Og selv om døden og savnet ikke blir nevnt i disse tekstene, er det slike dimensjoner over spørsmålsstillingene at liv og død er en naturlig ting å tenke på. I møtet med den tidligere fysikerens forførende billedverden og filosofiske betraktninger blir tilværelsene grunnleggende spørsmål en naturlig ting å trekke inn.

Les også: Disse kunstbøkene begeistret i 2017

Thomas Kingos kjente salme fra 1674 begynner med strofen «Sorgen og gleden de vandre til hope». Det er når våre nærmeste faller fra at døden og sorgen blir en reell faktor i våre liv. Hvordan vi møter og bearbeider sorgen er høyst individuelt. Å skape bilder kan være én av dem. Å la fotografier danne nye bilder i oss selv kan være en annen måte å forberede seg på. Noen ganger opplever vi at ytre faktorer hjelper oss i prosessen. Akkurat nå er vi så heldige at vi har to kunstnere og to utstillinger som gir hver sin inngang til den store utfordringen. Det at de er så forskjellige (og samtidig ganske like) gjør at livet blir litt lettere å erfare, leve og videreføre.

Lars Elton er engasjert til å ha en kunstnersamtale med Jo Bentdal i Shoot Gallery den 14. april.