Sammen igjen på Øya

Øyafestivalen har de siste årene utmerket seg med et bredt utvalg av artister vi trodde hadde gått over i historien, men som plutselig er midt iblant oss igjen i levende live. Det er et tegn på at det også begynner å bli lenge siden 90-tallet, tiåret Øya springer ut av musikalsk.

- «Jättestor» greie

Den svenske gruppa Refused er blant sommerens store festivalnavn på verdensbasis, selv om nesten ingen visste om dem da de opprinnelig holdt på i 90-årene. Som sangeren Dennis Lyxzen minnet oss om da vi snakket med ham tidligere i år:

- Nei, faen, vi spilte på Blitz i Oslo. Den siste konserten var for 40 mennesker og en pose småpenger. Men det var ingen som hadde sett oss utover Blitz og de miljøene. Det er rart å vente i 14 år og så er det plutselig en «jättestor» greie. Vi tenkte at det blir kult, og at noen kommer til å bli glade. Vi ante ikke hvor mange som skulle bli glade. Myten og mystikken rundt bandet har skapt stadig større oppmerksomhet, fortalte Lyxzen.

Det er en vanlig historie Refused forteller om jevnlige tilbud om å komme sammen igjen. Selv lo de lenge av ideen om fire voksne menn som skulle forsøke å gjenskape den «psykopatiske energien» fra sin ungdom. Men til slutt bestemte de seg for at det ville være nedlatende å si nei ti alle som ville solgt sine bestemødre for å se bandet igjen.

- Ikke nostalgi

Derfor er de her igjen fredag. Vi har allerede sett dem begeistre massene i Roskilde tidligere i sommer. Dennis Lyxzen har et avslappet forhold til å synge sanger han skrev da han var ung.

- Det er jo likevel jeg som har skrevet dem. Hvert ord var vel kanskje ikke like smart, men det gjelder å finne sin tolkning av dem nå. Da blir de nok litt annerledes også. Det finnes ingen nostalgi rundt dette, det skal ikke være nøyaktig som i 1997, forsikrer han.

For å ta steget inn i samtida spiller Lyxzen også på Øyanatt på Rockefeller fredag, med sitt nye band Invasionen. De var noe av det aller beste vi så på Bylarm i vinter. Se dem gjerne nå, ikke vent til de blir gjenforent.

- Refused var jo et band for spesielt interesserte. Et halvstort hardcoreband, er Dennis Lyxzens beskrivelse av sin gamle gruppe.

Det samme gjelder amerikanske Zero Boys, som ble oppløst både i 1985 og 1993, men som gjenforenes på Øyanatt på Gamla torsdag.

Startvansker

Hovedattraksjonen i Middelalderparken på åpningsdagen i morgen er Stone Roses, som var en av de mest omtalte gruppene i verden for 20 år siden. Deres debutalbum er en udiskutabel klassiker. Deretter fulgte fem års surr med å lage en mindre vellykket oppfølger, og en ny turnéstart på Rockefeller som antydet at magien var over. 20 år senere er de nå kommet sammen igjen, men de første konsertene var preget av startvansker - mildt sagt. I Amsterdam var trommeslageren plutselig forduftet da resten av bandet kom på scenen for et ekstranummer. Likevel solgte de 225.000 billetter til tre konserter i Heaton Park hjemme i Manchester. Er effekten av gjenforeningen like stor i Norge? Det blir spennende å se om de trekker flere til Enga på Øya enn Susanne Sundfør som spiller omtrent samtidig med dem noen hundre meter lenger borte på Sjøsiden.

- Hvorfor ikke?

Afghan Whigs er en erketypisk gjenforening av nyere dato. Gruppa fikk veldig mye fin omtale på 90-tallet. Albumet «1965» ble kåret til et av de beste albumene fra 1998 av norske kritikere. Greg Dulli var sangstemmen til John Lennon i filmen «Backbeat». Men den store responsen uteble. De ble oppløst i 2001.

- Jeg har blitt spurt om vi skulle bli gjenforent så mange ganger, og alltid sagt nei. Til slutt måtte jeg bare spørre meg selv, hvorfor ikke, forklarer Greg Dulli.

Dulli har siden hatt gruppa Twilight Singers (på Øya i 2006). Så la han ut på sin første soloturné, fikk hjelp av sin gamle Afghan Whigs-bassist, og spilte flere og flere låter av den gamle gruppa. Tiden var inne.

Afghan Whigs kom til verden på platemerket Sub Pop, og ble litt for rask t innlemmet i det store grunge-segmentet. Det var de litt for sofistikerte for.

- Vi kommer fra Cincinnati. Det er 2.000 miles fra Seattle. Det er kanskje like langt som fra Oslo til Amsterdam. Der hørte vi mer på radio, på Top 40 og rhythm and blues. Soulmusikk er sånt som kommer fra hjertet. Jeg er bare den jeg er, en hvit amerikansk bygutt, men jeg kjenner min musikkhistorie, sa Dulli første gangen vi snakket med ham.

Soultilnærmingen er intakt etter 20 år, og understrekes av dere seneste singel, en versjon av Frank Oceans «Lovecrimes». Nå spiller tilfeldigvis begge på Øya torsdag.

Mystisk igjen

Allerede i morgen spiller Mazzy Star på Øya. En av de flotteste nye gruppene tidlig på 90-tallet. Duoen Hope Sandoval og David Roback fikk oss til å bruke ord som «magisk», «magnetisk», «mystisk» og «hypnotisk», alle på én gang, om deres andre album «So Tonight That I Might See». Nå har de ikke vært å se på 12 år.

I mellomtida har kultstatusen bare vokst. Sandoval har laget noen fine soloplater, mens Roback flyttet til Norge og har holdt en lav profil i moderne tid. De lager visst et nytt album nå, og singelen «Lay Myself Down» antyder at de har beholdt den magiske, mystiske og magnetiske hypnotismen. Så mystisk at det fortsatt er vanskelig å få dem til å fortelle om fortid og nåtid.

Husker du?

På kontoen for gjenforeninger kan vi også sette produsenten Lee Perrys opptreden med sine gamle klienter Max Romeo og The Congos fredag. Og Bob Moulds framføring av Sugars gamle album «Cooper Blue» i morgen. Om han ikke har samlet gruppa igjen er han i alle fall gjenforent med albumet. Mould har et helt nytt album rett rundt hjørnet, men i forbindelse med nyutgivelsen av Sugars gamle plater gjør han nå «Copper Blue» i sin helhet. Han har dog med seg sitt nye band, men hvem husker egentlig hvem de andre i Sugar var?

«Copper Blue» ble kåret til det femte beste albumet i verden av norske musikkritikere i 1992. «Nydelige, nesten naivistiske popmelodier framføres med en enorm intensitet», sto det her i avisa. Når Bob Mould er kommet så langt tilbake i sin egen fortid kan vi kanskje håpe på den mest etterlengtede gjenforeningen i rocken: Hüsker Dü på Øya i 2013?