Samler banneord mellom to permer

På Blindern sitter en professor og banner.

– Jeg hadde jo helt glemt faen i helvete! Den må selvsagt med, den er jo en klassiker – selve banneformelen per se.

Språkforsker Ruth Vatvedt Fjeld ler. Til høsten kommer hun med Norges første banneordbok, hvor tusen mer eller mindre saftige gloser er samlet mellom to permer. Sommermånedene går med til korrekturlesing. Da ble glippen oppdaget: Faen i helvete manglet. Det er selvsagt til å banne av. Men nå er feilen rettet opp og klassikeren blant norske kraftuttrykk har fått sin rettmessige plass i ordboka, som lanseres på Nasjonalbiblioteket i oktober.

Valg av sted er ingen tilfeldighet. Ifølge språkforskeren er banning et viktig og neglisjert stykke kulturhistorie.

– Banning avslører eldgamle forestillinger om riktig og galt, godt og vondt. Disse forestillingene har levd lenge. Vi har flere førkristne banneuttrykk, sier Fjeld og gir noen eksempler:

– Tykje eller trøen betyr djevelen, og stammer fra en gammel forestilling om gud. Mens uttrykket fordundre meg kommer fra forestillingen om Tor med hammeren, altså lenge før kristen tid, forklarer hun.

Avmaktens språk

Forskeren har sansen for noen riktig saftige gloser, og mener banning er bedre enn sitt rykte.

– Mange mener at banning er et tegn på dårlig ordforråd. Det stemmer ikke, de som banner har verken bedre eller dårligere ordforråd enn andre. Det ligger mye kreativitet i banning. Dessuten markerer man at «her kommer jeg, jeg er tøff», det kan ligge en tydelig opposisjonstrang bak.

Banning er også noe man kan ty til når man ikke har noe annet utløp for frustrasjon og følelser.

– Banning har blitt kalt for avmaktens språk, og det synes jeg er godt sagt. Når man føler seg maktesløs, har man ikke muligheten for å gjøre noe. Da kommer frustrasjonen ut i språket. Banning har mye med sinne og smerte å gjøre. Det handler om følelser, mener forskeren.

Grønnskodde tykjeræva

Som kilde for ordboka har hun brukt et såkalt korpus, en digital database med tekster, samt diskusjonsforum på vg.no. Sistnevnte har vist seg å være en gullgruve.

– Der sparer de ikke på konfekten. Mange av dem som skriver der er fryktelig sinte. Her fant jeg blant annet denne: «Kan dere i grønnskodde tykjeræva forklare hva i røkksalte som var vitsen med han der byklysa fra FRP til å forpeste hele åpningsseremonien med sine sure oppstøt, gneldring og hyling ut av faen.»

– Banner du selv?

– Jeg banner nok ganske mye, dessverre. I det siste har jeg tatt meg i å si «fader i havet». Den er ikke så vanlig. Betydningen her er at man forsvinner inn i døden, går på havet. Altså en ganske dårlig løsning.

– Har du et favorittbanneord?

– Ja, jeg har jo det, men jeg har ikke så lyst til å røpe det.

Generasjonsskille

For dem som synes at det bannes altfor mye i dag, skal vite at det slett ikke var så mye bedre før. Mange kraftsalver har gått av moten.

– Satan partere meg var et uttrykk som ble brukt før og som man aldri hører lenger. Det er i samme kategori som faen hakke eller faen skjære meg – i betydningen faen kan kastrere meg.

Det er et tydelig generasjonsskille når det gjelder banning. Ungdom banner mer på engelsk, og bruker også andre typer ord.

– Det går mye i fuck og shit. Du finner heller ikke mange voksne som bruker uttrykk som kamelfitte og fittetryne. Når ungdom banner, går det gjerne i seksualiserte ord. Det kan henge sammen med at de ikke tror på Gud og Djevelen. Når de forestillingene man har hatt om det gode og onde er borte, går man tilbake til urreligionen: forplantning og fruktbarhet.

Mistet sin kraft

Språkforskeren har også mange eksempler på banneord som har mistet sin kraft. De har blitt avtabuisert.

– Typiske eksempler er herregud, jøss og herrefred. Dette er ord som ikke lenger regnes som banning. De som bruker disse uttrykkene mener selv at de ikke banner. At slike uttrykk mister sin kraft, er helt naturlig når kirken ikke lenger er noen makt. Det er ikke noe farlig å ta disse ordene i sin munn, sier forskeren.

Det er også store regionale forskjeller på banning.

– I Nord-Norge brukes satan veldig mye, mens i Øst-Norge sier man faen eller fankern. På vestlandet er djevelen mye brukt. Nordlendinger er jo kjent for å ha en frodig banning, som fetthora og hestkuk. Men jeg tror mange banner med humor, og kanskje også som en identetsmarkering. Jeg tror ikke gjennomsnittsnordlendingen banner mer enn andre.

På Sørlandet og Vestlandet har man flere tilsynelatende milde uttrykk, som er omskrivninger av mer kraftige varianter.

– Gid og gidameg kommer fra Gud av meg – i betydningen måtte Gud straffe meg hvis jeg nå lyver. Andre eksempler er helledussen, som er en forskjønnet utgave av herregud. Søren plystre er et annet eksempel. Plystre var noe man ikke skulle gjøre, fordi det var syndig. Sa man søren plystre, så lovet man satan å danse etter hans pipe. Vi har også andre varianter som vik fra meg, gi faen, gå ta banen – altså en oppfordring til de onde kreftene til å gå vekk.

Mange av disse uttrykkene forbindes med den eldre generasjon.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg tror ingen unge mennesker i dag sier gid eller gidameg – i så fall bruker de det ironisk. Det er noe man forbinder med damer som satt og broderte.