Samholdets forkjemper

Nei, det handler ikke om dagens krigsmaskiner. Det handler heller ikke om okkupasjonen som førte til at Dagsavisen, den gang Arbeiderbladet, ble stengt med makt. Det handler om en annen krig, og mest av alt om taleren bak ordene, Christian Holtermann Knudsen, før Arbeiderpartiets landsmøte i Kristiania i 1918. En krig var slutt, Holtermann Knudsens hyttende ord var en slutning av at krigsårene hadde rammet også Norge, «vorved tusener av vore sjøfolk ubarmhjertig er sendt tilbunds eller lemlæstet». Men han visste at for partiet sto en ny kamp for døren. Etter år med ufred i Europa og revolusjon i øst, manet Det norske Arbeiderpartiets formann til kamp med følgende hovedbudskap:

«For at vi skal kunne naa nærmere henimot socialismens seir i vort land, er der imidlertid en betingelse, som maa være tilstede, og det er, at vort parti staar som en urokkelig enhet utadtil.»

Dette er blitt et gjeldende politisk mantra. Et parti som framstår splittet «utadtil», er på kollisjonskurs med velgerne. Holtermann Knudsen hadde over 40 år med erfaring fra partiarbeid. Han var den sentrale kraften i oppbyggingen av den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen i Kristiania og grunnleggeren av partiorganet. Han visste hva motstand var.

Dagsavisens 130-årige historie rommer en rekke personligheter, og mange var sentrale i den politiske utviklingen i Norge. En av de viktigste for både avisen og arbeiderbevegelsen var Christian Holtermann Knudsen, bergenseren og boktrykkeren som stiftet typografenes landsforbund i 1882 og sørget for den første samorganisasjonen av 12 fagforeninger i 1883. Året etter grunnla han Vort Arbeide. Det skjedde som med så mange andre aviser og tidsskifter, på kjøkkenet, ut fra behovet for et organ. Det hadde et prøveopplag på svimlende 20.000 eksemplarer, men forsidetittelen - og «avissiden» for øvrig slik du kan lese den på side 29 i dagens avis - hadde neppe veltet en kiosk i dag: «Program for det af Fagforeningernes Centralkomité i Kristiania offentliggjorte Haandverksarbeidermøde i Arbeidersamfundet Søndag 11te Mai 1884 Kl 4 Eftermiddag.»

De fire sidene avisen besto av, ble trykket hos boktrykker Trondsen og delt ut egenhendig av Christian Holtermann Knudsen og kona Marie Knudsen. Først det andre nummeret av Vort Arbeide ble trykket tirsdag 2. august 1884 på Knudsens egen presse hjemme i Voldgate 13, forløperen til Arbeidernes Aktietrykkeri. Christian hadde en sentral hjelper ved pressa og med adresseringen i Marie og «brøt» dermed sine egne prinsipper om kvinnelige settere: «De står dog i Regelen tilbake for den uddannede Typograf, og hertil kommer at den moralske Følelse slappes i Trykkerier, hvor Typografen og den kvindelige Sætter arbeider sammen.»

Det skal legges til at Holtermann Knudsen skulle bli en foregangsmann for kvinnelig stemmerett, ikke minst med utgangspunkt i det han mente var kvinnenes dominerende rolle som økonomisk familieoverhode, som kunne «meddele sig ogsaa til samfundslivet», slik han sa i 1907.

Man kan tenke seg Kristiania på 1880-tallet som et politisk og sosiologisk sammensurium av stemmer, meninger og kontakter. Sosialistisk arbeid var farlig, kampen for allmenn stemmerett vesentlig og kontroversiell. Og miljøet var «fargerikt». I Holtermann Knudsens nære omgangskrets er dansken Carl Jeppesen, som i 1885 skal bli den andre redaktøren for avisen som nå skifter navn til Social-Demokraten. I kretsen er også Ludvig Meyer, Christian Krohg - og Hans Jæger, en god venn og referent for Morgenbladet, som trykker sine tekster hos Holtermann Knudsen. Når han i Social-Demokratens første år utgir skandaleboken «Kristiania-bohemen» på eget forlag, er det Holtermann Knudsen som trykker. Men det er bokbinderen og ikke trykkeren som tar boken med til sedelighetsmyndighetene. Og Jæger selv blir etter hvert en del av Social-Demokratens redaksjon.

Holtermann Knudsen ble sentral i stiftelsen av Det norske Arbeiderparti i Arendal i 1887. Da de kvinnelige arbeiderne la ned arbeidet på Bryn fyrstikkfabrikk i 1889 i det som utviklet seg til den store fyrstikkstreiken, var det arbeiderne som førte kampen. De reelle streikelederne var Social-Demokratens redaktør Carl Jeppesen i sin karakteristiske flosshatt og Holtermann Knudsen, da formann i Arbeiderpartiet for første gang. Han skulle senere bli parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe i to perioder, fast medlem i sentralstyret, sentral i lokalpolitikken i Kristiania og medlem av Nobelkomiteen. Holtermann Knudsen og det som skulle bli Dagsavisen, fulgte hverandre som partimannen og hans avisorgan helt fram til hans død i 1929. Han ble hyllet som arbeiderbevegelsens far i Folkets Hus og fulgt til sin siste hvile av en massiv folkemengde.

Da hadde han for lengst gjenerobret sin posisjon i partiet etter at han ble sendt til bunns ved krigens slutt i 1918. Han var partiformann for tredje gang og urokkelig i sin tro på «enhet utadtil». Men landsmøtet endte i splittelse, Holtermann Knudsen ble kastet, og den radikale «nye retning» tok over ledelsen, med Kyrre Grepp og Martin Tranmæl i spissen. Og avisen fikk igjen ny redaktør, Olav Scheflo. Men det er en annen historie.

Kilder: Arbeiderbevegelsens arkiv, Fri Fagbevegelse, virksommeord.uib.no, DNA, «De merkelige år» (Torolf Elster).