Saft suse, ender i by’n!

I det jeg blar opp det nye Donald-bladet og ser den kjente, røde 313-bilen suse inn i hovedstaden fra øst, ligger Operaen badet i sol til høyre for meg. Denne leseren har i ferietempo selv lagt brua over Øresund bak meg, og har friskt i minne Rundetårn og alle syklistene i København med meg som sommerferiebilder. I historien «Skurkejakt i Skandinavia» dukker mange av mine ferske skandinaviske ferieminner opp igjen, bare i karikert Disney-versjon. Fortettet, fartsfylt og fengende:

Duck-nevøene skal delta i verdens største fotballturnering, mens Donald dummer seg ut allerede på første side. Han nekter å følge GPS-en. Nok et typisk ferieminne dukker opp i meg i det den kjente 313-bilen i rødt suser inn i Oslo fra øst, nemlig den stae sjåføren i familien som nekter å lytte til noe annet enn sitt indre kart. Å, Donald … Panneklask! Ved å mistolke skråplanet på Operaen for parkeringsplass plasserer han seg midt i en femme fatales utspekulerte plan. Verdens mest kjente and tror selvsagt han har rett hele veien, langt inn i Vikingskipshusets overvåkede ganger på Bygdøy. Trippeltabbene er et faktum, og floken må løses av Donald og guttene, og den må løses med høy fart igjennom sentrale Skandinavia.

Les også: Donald ducker opp i Oslo

Midthun evner å fortelle rolig innimellom, men helst heseblesende og med gøyal utvikling også i det som er tegneserienes «blunking», nemlig det som skjer uten at det er tegnet i rutene. Manuset skal være Pat og Carol McGreals bearbeidelse av Midthuns idélinjer. Og ikke bare begår Arild Midthun nøyaktige, virkelighetsfokuserte gjengivelser, han legger inn ekstralag av innsidespøker i viktige gjenstander og bygninger. Ta inskripsjonen på det danske Rundetårn, jeg har ikke sjekket kildene, men det har nok Midthun, og det står nok neppe Ducktrinate øverst i den kongelige inskripsjon fra 1642?

Bevegelsesstrekene er like svuuusjfylte og skreeenstige som vi kjenner fra tidligere historier av Midthun. Men legg særlig merke til hvordan den norske tegneren velger rett strek for avstandsfølelsen. Elegant, rund og passe tjukk i alt som er tett på, nesten som i en dis og florlett smal i bakgrunn. Gjengivelsen av kjente landemerker er dessuten elegant håndverk.

Det eneste som skjemmer litt, er en litt klønete asterisk-organisert ordlek på navn som Skandinavia, Oslo og Sverige. Jeg ville snarere sett Andinavia, Fjonslo og Dessverige rett i snakkeboblene, enn markert med * og lagt ned under rutene. Donald-språket har tiår på tiår med slike tøysete omskrivinger, og gir en ekstra dimensjon for språknerder og oss med et forhold til Donald langt bakover.

Hovedhistorien i ukas donaldblad, som er ute mandag, er uansett et klassisk Disney-eventyr: detaljer i overflod, nøkkelen til løsninga av det hele ligger (selvsagt) i det som tidlig ser ut som en parallellhandling til hovedlinja, og gir god action i en ramme av ferieassosiasjoner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den kunne vært lenger, for historiens aller mest klassiske historier om andefamilien er dem som tar uventede stier og idet du tror det flater ut, tok den største av de største tegnerne det alltid et platå opp. Resten av bladet har helt OK opptrykk av historier med sommerferie- og varmerekordassosiasjoner, og dessuten ev avsindig zombie-historie av Carl Barks jeg gjerne minnes. Så skal du kjøpe ett donalblad denne sommeren er dette et godt kjøp. Og for en som setter pris på klassisk, detaljrikt tegnede eventyr om Disney-karakterene er Arild Midthun igjen godt nytt.