Saabye i 60

Lars Saabye Christensen feirer og feires med en ny novellesamling, en underfundig morsom bunke historier om ting man selvsagt aldri skulle gjort eller begynt med. Som synkronsvømming. Kollega Jan Jakob Tønseth samler «Hundre og ett dikt», og Buicken-sjåfør Tom Stalsberg har gitt seg ut på den lette nostalgiens tunge vei som redaktør av et festtidsskrift. Utgivelser som viser at Lars Saabye Christensen ved fylte 60 år ikke bare er den ensomme leserens hemmelighet lenger, selv om han alltid vil være det også. Hans geografisk avgrensede verden på Oslos vestkant er en hel verden av historier, så fantastiske og treffende at de gjør ubotelig skade enten de leses i Volda eller Wellington. Gjerne med hatten litt for rett på hodet, frakken litt for sid ved knærne, og med en språklig vending som spenner bein på omgivelsene. De gangene man angrer på at man bor i Christensens litterære nabolag, er når man leser hans bøker. Da skulle man gjerne oppdaget det for første gang, som en pilegrim på jakt etter den hellige gralen. Og samtidig, hver gang man leser ham, blir byen født på ny.

Som forfatter og dikter er dagens 60-årsjubilant mer synlig enn noen gang før, mer allsidig og til stede blant sine lesere og tilhørere, full av karakteristisk saabysk sjarm som tross gjenkjennelsen ikke lar seg kategorisere. Han har selv sagt om sine egne figurer at de «ler på de gale stedene og snubler i lave dørterskler», og ikke mange av dem er vellykket. Når de likevel greier seg, når de lar seg oversette til språk man knapt visste fantes og lar seg feste til film og kamera tross hentesveis eller gul dress, er det fordi de har en opphavsmann som skriver dem fram med hjertet. Selv når ubehaget blir som sterkest, har han en omtanke for sine litterære skikkelser som opphever det smertelige.

«Sjelden/er jeg på besøk i mitt eget liv» skrev han i samlingen «Stempler». Men han har sluppet alle oss andre inn, i hvert fall tror vi det. Vi som ser for oss Lars selv som 13-åringen foran den fiestarøde Fender Stratocasteren i Bruns Musikk & Noter i Bygdøy allé. Vi som ser for oss Lars på Fagerborg i lette pennestrøk som virvler opp gjenskinnet fra for lengst forsvunne melkebutikker, blomsterbud og døde ansikters ordbøker. For uansett når vi er født har vi vokst opp med Lars Saabye Christensens skikkelser og tanker. Han er forfattermyten som solgte sine første dikt fra en tralle på Karl Johan, og som inviterte oss inn med «Historien om Gly». Vi skulle for alvor komme inn i hans verden med «Beatles». Vi som er yngre enn forfatteren skjønte at vi ikke måtte tilhøre Beatles-generasjonen for at verden kunne eksplodere hver gang stiften landet på en ny og uhørt plate.

Lars Saabye Christensen fyller 60. Bare han selv vet om han «har mer å se tilbake på enn frem til», men stadig lar han oss hilse på nye litterære slektninger av Barnum, Hans Georg Windelband, Herman, Jonatan Grep, Notto Fipp, Christian Humle, Otto og Kim Karlsen, for å nevne noen. Akkurat som diktning er en risiko, er det heller ikke ufarlig å trå inn i den som leser. I Saabye Christensens verden risikerer du å gå deg vill, hastende langs gater med syrinbusker, appelsintrær, popmusikk fra andre tiår, amerikanske drømmer og mennesker på vei utfor stupet. Det er fantastiske steder å gå seg vill i, og 60-åringens aktivitet vitner om at det skal gå lang tid før vi finner fram og at vi kan fryde oss over stadig nye omveier. Hans egne ord til trøst er at bokstavene har bedre hukommelse enn oss, og at Chet Baker er den som får sjelen til å falle på plass. Gratulerer med dagen.