Ole Paus og Jonas Fjeld er i tilbake i godt, gammelt (!) slag.

Ruster ikke så lett

Ole Paus og Jonas Fjeld er tilbake med helt nye sanger, både på scenen og på plate. Som et gammelt ektepar som vet nøyaktig hvor de har hverandre.

 

5

SHOW

«To Rustne Herrer – Hvis helsa holder»

Av og med Jonas Fjeld og Ole Paus

Chat Noir

«Hvis helsa holder – The Album»

Warner music

20 år er gått siden de først presenterte seg som To Rustne Herrer, og spøkte med sin fremskredne alder. Hadde Ole Paus og Jonas Fjeld vært en del av det alminnelige arbeidslivet hadde de for lengst vært outsourcet til to mye yngre produsenter, og så hadde vi sittet der på Chat Noir og hørt på russesanger og trodd vi var en del av fremskrittet.

I stedet går teppet opp for Fjeld og Paus som sitter i en stue og synger «Engler i sneen», og scenografien er så fin at det går et henført sukk gjennom forsamlingen. De to rustne herrene sitter langt unna mikrofonene under denne første sangen, men vi hører godt at det fortsatt er pust igjen i dem. I de to akkurat passelig rustne stemmene, i det upåklagelige gitararbeidet.

De to hviler ikke akkurat på gamle kunster heller. Forestillingen «Hvis helsa holder» er basert på et nytt album ved samme navn. 13 nye sanger, som finner sin plass sammen med en fint utvalg gamle favoritter som «Hu derre du veit» og «Tordensky». Albumet begynner med «En liten stubb (Festsang på gullbryllupsdagen)», som også finner også sin naturlige plass i forestillingen: «Passe surrete og passe sløv/Passe nok av alle ting/Vinduskarmen står og samler støv/Tiden rusler rundt i ring». Showet går lystigere videre med «Pinacolada ved soloppgang», om to rustne herre på ferie i et fremmed land, uten så mange bekymringer om årene som går. På tross av helsemessige forbehold i tittelen på både albumet og showet, dveler de heldigvis ikke ved dette gjennom hele kvelden. Her er nok av andre forhold å fortelle om.

Det pussige er at de to sangene som er svakest på plata blir to av forestillingens høydepunkter. Begge er sterke politiske utfall fra Ole Paus. «Bon Voyage» ser først 15 år tilbake (25 på plata, snodig nok), til statsministeren som vinker farvel til åtte norske bombefly på vei til Afghanistan. Den slutter med dagens flyktningkrise, og en Frp-politiker som på Chat Noir bare omtales som «Smørbukks onde fetter», som morer seg med båtflyktningenes skjebne.

På plate høres den skjematisk forutsigbar ut, men i salen framkaller Paus’ sterke engasjement kveldens første trampeklapp. Likedan i «Fred lønner seg ikke», en beskrivelse av den norske tilstanden der «vi holder med de rike/Og heier på de sterke». Igjen litt for enkelt, både tekstmessig og musikalsk, men til slutt reiser hele Chat Noir seg og synger «all we are saying/is give greed a chance» for full hals.

Alle disse ordene kan ikke overskygge at en kveld med Jonas Fjeld og Ole Paus også handler om musikk. Jonas Fjeld er i god, gammel (der var ordet igjen) form, med nerve i sin sang, og en strålende klang i en åpent stemt gitar. Rene musikalske gledesstunder er det mange av, men vi er jo fort tilbake i fornøyelige numre som «Full mann i bunad», og den infame Bondevik-harselasen «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter».

Paus og Fjeld er to ytterpunkter i snakkesalighet. Fjeld er som vanlig ydmykt beskjeden. Paus fører ordet, og vittighetene kommer tett. Sjelden er det kortere vei mellom spøk og alvor. Paus forteller at de to som turnerende artister selv har følt på fremmedfrykten rundt i landet, men det er aldri tvil om at det er ironisk ment. Stemningen på scenen er ledig og lett, den bærer bare passelig preg av den rutinen de to har opparbeidet seg, og når av og til gjør små feil er det så sjarmerende at vi kan mistenke det for å være planlagt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Paus tar fram sine beste Bob Dylan-tendenser i den «Forever Young»-aktige «Ønske (Konfirmasjonssang)». Forestillingen går vakkert og følsomt mot slutten med flere av de beste nye sangene, «Det er merkelig ensomt, dette vakre og vennlige livet» «Jeg så deg da (og jeg ser deg nå)» og «Driver og driver». De setter et definitivt punktum med «Hun kom som en engel» helt til slutt.

To Rustne Herrer spiller i første omgang på Chat Noir ut oktober, deretter turné til bl.a. Sarpsborg, Moss, Fredrikstad, Halden og Stavanger, og seks forestillinger i Drammens Teater i romjulen.