Romanen hennes døde og gjenoppsto. Nå kan den bli film

– Boken min har hatt det tøft. Nå har den kommet til et sted der det er kjærlighet, konstaterer forfatter Caterina Cattaneo.

Etter årelang research ga hun i 2014 ut «Jeg sluttet å telle dager», en historisk roman om leprasykehuset i Bergen og den banebrytende, men også grenseoverskridende legen Armauer Hansen.

Etter uenighet med forlaget Juritzen om markedsføring av romanen, og protest mot manglende oppfølging, gikk Cattaneo inn i en tung periode og sluttet å skrive.

Men sommeren 2020 er boka kommet i ny utgave, på et annet forlag. Det skjedde etter at Cattaneo selv overtok rettighetene til boka. Og regissør Harald Zwart («Den 12. mann», «Karate Kid») vil lage film av romanen.

Regissør Harald Zwart med produsent og ektefelle Veslemøy Zwart. Foto: NTB Scanpix

– Lepra-perioden er en veldig spesiell del av norsk historie. Boken til Caterina Cattaneo viser en side av denne historien vi ikke kjenner for mye til, sier Harald Zwart til Dagsavisen.

– Hun har skrevet en utrolig gripende og spennende historie med det menneskelige i fokus, hvor vi opplever hvor forferdelig denne sykdommen var og hvilke stigma som fulgte med fra ofrenes side, sier Harald Zwart, som har kjøpt filmrettighetene til «Jeg sluttet å telle dager».

Fascinert

Historien om boka som kom tilbake fra de døde, starter da Caterina Cattaneo var barn i Bergen:

– Jeg er oppvokst i Bergen, vi var på skoletur til lepramuseet og jeg var alltid fascinert av St Jørgens hospital, sier Cattaneo.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På midten av 1800-tallet tok St Jørgens hospital imot spedalske-pasienter fra Vestlandet, der det var stor forekomst av sykdommen.

På St Jørgens hospital drev overlege Gerhard Armauer Hansen forskning på pasientene, og oppdaget leprabasillen.

Cattaneo debuterte som forfatter i 2002 og begynte samtidig med research til en roman om de spedalske i Bergen.

– Armauer Hansen var en stjerne i vitenskapsmiljøer. Vitenskapsmenn kom fra hele verden for å oppsøke Armauer Hansen på leprasykehuset i Bergen, sier Caterina Cattaneo.

Les også: Varsler nytt oppgjør med Marte Michelet (+)

En av hovedpersonene i romanen er Kari Nielsdatter Spidsøen, offeret i den første saken om pasientovergrep i norsk rettshistorie, da Armauer Hansen stakk en lepra-infisert nål inn i øyet på Kari Spidsøen.

– Det var et grusomt overgrep. Vi hadde ikke kvinnerettigheter eller pasientrettigheter på denne tida. Armauer Hansen var vitenskapsmann og skulle bevise sin teori koste hva det koste ville. En syk, fattig kvinne ble holdt fast mens en lege stakk en nål i øyet hennes –  det ble for drøyt selv etter datidens standard, konstaterer Cattaneo.

Presten ved hospitalet hjalp Kari Spidsøen å sende inn klage på Armauer Hanssen, som ble fradømt sin legestilling. Dette er det første kjente tilfellet av rettsforfølgelse på grunnlag av uetiske medisinske eksperimenter i Norge, ifølge Store Norske Leksikon.

– De spedalske ble tatt bort fra alt de var og alle de kjente og plassert bort på institusjon med en grusom sykdom. Det er rart at dette ikke er skrevet om før, og at ikke flere har tatt opp historien til Kari Spidsøen, sier Cattaneo.

Fra Juritzen Forlags høstkatalog 2014.

Mens Cattaneo skrev ungdomsromaner på Gyldendal forlag, gikk hun til forlaget Juritzen med «Jeg sluttet å telle dager», som kom ut høsten 2014. Cattaneo mener hun fikk manglende oppfølging fra forlaget etter utgivelsen, og kritiserte forlaget i en kronikk i Dagbladet.

– Jeg ble provosert og trist da jeg så at forlaget markedsførte boken min som en dameroman, sier Cattaneo.

– Jeg tenkte bare: Nei! Nei! Nei! Dette var hovedverket mitt. Men boka døde i markedet. Jeg ble lei meg. Jeg trodde aldri mer jeg skulle skrive, og jeg skrudde av det offentlige meg, sier Cattaneo.

Hjemmesiden Cattaneo hadde opprettet i 2014 med tilhørende e-postadresse lot hun stå oppe.

– Men jeg tenkte ikke at noen gadd å kontakte meg der. Inntil i fjor, da jeg sjekket, forteller Cattaneo.

Arve Juritzen kommenterer til Dagsavisen: «Juritzen forlag har aldri brukt betegnelsen «dameroman» om noen av våre bøker. Vi solgte drøyt 1.800 eksemplarer av «Jeg sluttet å telle dager», det er bra for en roman som dette».

I Juritzen Forlags høstkatalog for 2014 presenteres «Jeg sluttet å telle dager» som «Kvinneroman fra Bergen på begynnelsen av 1900-tallet».

«Et det en negativ betegnelse? Er det også klanderverdig at vi forteller at romanen handler om hvordan kvinner ble behandlet for 100 år siden?» kommenterer Arve Juritzen.

Mail fra Zwart

Cattaneo begynte etter hvert å skrive igjen, og ga i fjor ut ny ungdomsroman på Gyldendal. Da hun gikk inn på den offentlige mailadressen igjen, fant hun en rekke mailer om «Jeg sluttet å telle dager» – respons fra lesere, forespørsler om foredrag, forfattermøter med mere.

– Jeg gikk gjennom mailene fra nederst til øverst, og mot toppen, sendt et par uker før, lå det mail fra Harald Zwart som lurte på om jeg hadde solgt filmrettighetene til boka, sier Cattaneo.

I januar 2019 ble Juritzen Forlag kjøpt opp av Petter Stordalens nye forlag Strawberry. Siden Cattaneo så at det fortsatt var interesse for boken blant leserne, forhandlet hun seg fram til å overta rettighetene til sin egen roman igjen. Hun begynte å forberede en nyutgivelse av boken på egen hånd, da Liv Forlag tilbød seg å gi ut boka på ny.

– Jeg leste «Jeg sluttet å telle dager» da den kom, og likte den svært godt. Jeg syntes det var synd at den var i ferd med å dø, og er glad for at Liv Forlag kan gi den ut på ny. Viktige bøker er ikke ferskvare, sier forlagssjef Myriam Bjerkli i Liv Forlag.

Den nye utgaven, i pocket med nytt omslag, ble utgitt nå i juni.

Caterina Cattaneo. Foto: Mimsy Møller

– Jeg vil at boka skal finnes i verden. Det kommer en jevn strøm av henvendelser om hvorfor boka ikke lenger er i salg. Blir det film, vil det være folk der ute som har lyst til å lese boka, sier Caterina Cattaneo.

– Dette er en bok full av viktig norsk historie som er i ferd med å gå ut av vårt kollektive minne. Historiske romaner om menn blir sett på som vesentlige og viktige. Historiske romaner om kvinner blir sett på som noe som bare angår halvparten av befolkningen.

Les også MARTA BREEN: «Det forpulte kjønnet» - hvor lenge skal kvinner finne seg i å være «den andre»?