Iggy Pop gir i kjent stil fingeren til pressefotografene i Cannes.

Rockedyr på Croisetten

Med dokumentarfilmen «Gimme Shelter» har Jim Jarmusch laget sitt kjærlighetsbrev til Iggy Pop. Med den kom endelig musikken til Cannes og en artist som snakker, lukter og formelig er rock n’ roll.

 

CANNES (Dagsavisen): Brevet er nærmere bestemt stilet til Iggy And The Stooges, og Jarmusch' film er mer et essay enn det er en biografi som går detaljert til verks.

– Jeg elsker alt Iggy Pop har gjort, men det er The Stooges jeg elsker mer enn noe annet, sier Jim Jarmusch til Dagsavisen i Cannes.

Han lar Iggy Pop selv være stemmen og den røde tråden i en film som tar for seg The Stooges i alle dets faser, inkludert gjenforeningen på 2000-tallet. Men det er tiden rundt legendariske plater som «The Stooges», «Fun House» og «Raw Power» som bærer hoveddelen.

Les mer om «Montage Of Heck»: Knuser mytene om Kurt Cobain

Misliker grafsing

– Jeg hater rockedokumentarer som grafser i menneskers privatliv. Jeg er ikke redd for å si at jeg regelrett hater Kurt Cobain-dokumentaren «Montage Of Heck», hvor de bruker private brev og historier fra barndommen og får med seg datteren til Cobain som produsent slik at de får lov å bruke materialet, sier regissøren når vi møter han i en idyllisk hage etter at han og Iggy Pop har holdt en pressekonferanse som går inn i historien som årets mest underholdende i Cannes.

Som når Iggy Pop, om sitt forhold til musikk, forteller om hvordan gitaristen Ron Asheton snakker gjennom gitarspillet, og om sin egen evne til å «snakke» gjennom musikken.

– Jeg pleide å ta LSD, og så hadde jeg et orgel stående i kjelleren som jeg bare la beina oppå, og da hørte jeg orgelet snakke, sier han, og gir med det en av en mengde referanser til sitt tidligere dopmisbruk.

– Jeg var på syre i mange av klippene man ser i filmen, jeg husker jeg kunne være veldig aggressiv i det ene øyeblikket og så bryte ut i smil like etter.

På spørsmål om sitt forhold til narkotika i dag, sier han rett ut:

– Alle burde bare slutte med det. Jeg trekker linjen ved marihuana. Det er ok for folk flest. Jeg tar ikke stoff lenger, jeg drikker en god vin til middagen og det er omtrent det, sier han.

Les anmeldelse: Jesus, det er Iggy

Fikk styrke av Stooges

Jim Jarmusch står bak kultklassikere som «Down By Law», «Night On earth» og «Coffee And Cigarettes». Men før han oppdaget filmen var han en rockefan, og har fortsatt en vinylsamling som sannsynligvis er en av USA største privatsamlinger.

– Alt det The Stooges sto for åpnet en ny verden for meg da jeg var tenåring. Jeg vokste opp i Akron, Ohio, og det som brakte oss inn i rocken var The Stooges og MC5. Vi var ikke interessert i vestkystmusikken, vi var mer åpne for den britiske invasjonen. Jeg var Rolling Stones-fan, søsteren min Beatles, men det ble for alvor en åpenbaring av hva musikk kunne være da kompisene mine og jeg satt i kjelleren og fikk styrke av å høre på The Stooges.

Jarmusch forteller at det var essensielt for filmen å finne gamle opptak og bilder som ingen har sett før, og de lyktes med å finne mye selv om det var vanskelig. Iggy Pop selv hadde ingenting å bidra med på det punktet.

– Jeg er en bruk og kast-fyr, jeg har ikke tatt vare på en eneste ting. Det eneste jeg bidro med i filmen er et bilde av mine nydelige foreldre. Men jeg kjenner om folk som sitter på gammelt materiale. Venner, fans, gamle naboer, doplangere, snåle stalkere, og jeg ba dem alle om å levere det de hadde til Jim, slo Iggy fast før han la til.

– Jo forresten, jeg bidro med en ting til også. Minnene minne. Jeg husker alt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Collage

Og det er ikke lite. Filmen baserer seg på Iggy Pops egen fortelling om tiden med The Stooges, om barndom, ungdom, inspirasjon og attityde. Det er imponerende med tanke på hvilke mengder av dop, heroin og LSD inkludert, han har kjørt i seg om vi skal tro hans egen fortelling. Og det skal vi, fra en mann som i dag ser kjernesunn ut, et senete og vilt dyr som oser av noe ingen skuespiller på Cannes-festivalen kan nærme seg om de prøver aldri så mye. Men bak Iggy banker fortsatt James Osterberg, som han egentlig heter.

– Det er Iggy du snakker til her, men tro meg, det er James som har kontroll på intervjuet.

Filmen er en god blanding av begge, ifølge Jarmusch.

– Vi satte sammen en collage for å reflektere The Stooges’ musikk, som er vill, morsom, rotete, hjertelig, sterk og skitten, sier han.

I tillegg har han pepret filmen med gamle opptak fra filmer, TV-serier, reklamesnutter og annet, selvsagt også av The Three Stooges som de hentet navnet sitt fra, en liten gruppe figurer som bare var snille men som alle ville bråke med. Dette rørte Iggy Pop da han så filmen.

– Jeg så filmen for første gang her i Cannes. Og det slo meg, Jesus hvor mye jeg er et produkt av den tiden. Og det må jeg bare akseptere. Jeg regner med at det har noe med at jeg også kjenner nåtiden, men den aksepterer jeg ikke. Da jeg så filmen så jeg klærne, nakenbadingen, de gamle klippene med Rod og Ronnie Asheton. Herregud!

Mer av Jarmusch: Livet suger, særlig hvis du ikke dør etterpå

Les kommentar: Filmfest på vakleføtter  (Mode Steinkjer)