Revolusjon med norsk manus

«Den mest innflytelsesrike mannen du ikke har hørt om». Slik presenteres Gene Sharp i dokumentarfilmen «How to start a revolution», som har Norgespremiere under dokumentarfilmfestivalen «Human rights, Human wrongs» i Oslo i dag. Den 84 år gamle forskeren og forfatteren fra Boston har om ikke startet, så i hvert fall inspirert fredelige revolusjoner over hele verden. Men han er fortsatt helt ukjent for de fleste.

Fra Burma til Tahrir

I dokumentarfilmen begynner historien i 1983. Ikkevoldstenkeren Sharp er invitert til Burma for å gi råd til den demokratiske opposisjonen om hvordan den kan motarbeide militærregimet uten vold. Fordi han ikke kan særlig om Burma, utformer han sine råd i form av en pamflett med 198 konkrete metoder til hvordan en undergraver et diktaturs makt rent generelt.

Pamfletten fanges opp av en indonesisk student, som oversetter den og sprer den i sitt land. Der brukes den som inspirasjon når Suharto-regimet kastes, delvis gjennom opprør nedenfra. Slik fortsetter det, fra land til land. I Serbia var Sharps bok «Fra diktatur til demokrati» et av de viktigste redskapene da studentbevegelsen Otpor organiserte sin kamp mot Milosevic-regimet.

Siden er boka oversatt til 34 språk og dukket senest opp på Tahrirplassen i Kairo. New York Times skrev en lengre artikkel om Sharps innflytelse på det imponerende fredelige og velorganiserte opprøret på Tahrir. Dermed ble den stillferdige tenkeren plutselig kjent.

Begynte i Norge

- Plutselig ble jeg bombardert med telefoner fra journalister. Jeg tror jeg snakket med sju-åtte om dagen i flere uker etter den artikkelen. Men det beste var at journalistene ikke lenger hadde de gamle fordommene mot ikkevoldelig motstand. Etter Tahrir var det som om noen hadde skrudd av en bryter. Alle så nå at det faktisk er mulig å velte diktatorer på denne måten, sier Sharp til Dagsavisen når vi treffer ham i Oslo.

Han er glad for å være tilbake i Norge. Det var her det hele egentlig begynte, lenge før turen til Burma i 1983: Sent på 1950-tallet ble den unge forskeren og aktivisten invitert til Oslo av Arne Næss. Han ble boende i fire år, og studerte den norske ikke-voldelige motstandskampen mot Quisling-regimet.

- De etter hvert så berømte 198 metodene - de begynte som en liste på 18 punkter som jeg laget her i Oslo etter å ha studert lærernes motstandskamp, sier Sharp.

Han mener det går en klar linje fra norske lærere som nektet å la seg innrullere i nazistenes lærerorganisasjon, til studentene på Tahrir:

- Det handler om viljen til å etterleve demokratiets grunnleggende prinsipper i et miljø som krever det motsatte. De norske lærernes prinsippfaste motstand var veldig modig. De ødela selve fundamentet for det nazistiske systemet ved å nekte å innordne seg det.

Kreative metoder

Sharps hovedbudskap er at den som skal kjempe mot et diktatur gjennom ikke-voldelige midler, må identifisere regimets svake punkter og angripe disse - systematisk, kreativt og organisert. Det kan handle om alt fra generalstreiker og demonstrasjoner til bruk av humor, symboler og farger.

I filmen forteller Otpors leder i Serbia hvordan Sharps metoder ble satt ut i praksis: Elever på videregående tok på seg T-skjorter med symbolet deres. Hvis de ble arrestert, ble foreldrene forbanna. Det gikk igjen utover politiet, som fikk kjeft både av venner og familie. Slik ble en av regimets maktpilarer gradvis undergravd.

Sharps ideer brukes også i Syria: Når det er for farlig å demonstrere i gata, bruker folk kreativiteten: MP3-spillere med opposisjonsslagord legges i søppelbøtter, med fem minutter innspilt stillhet først, slik at de som slipper dem nedi skal rekke å komme seg ubemerket bort fra regimets spanere før lyden høres.

Filmsuksess

Det avgjørende, og vanskeligste, for at ikkevoldelig kamp skal lykkes, er ifølge Sharp strategi og koordinering.

- Effektiv ikkevoldelig kamp krever årevis med strategisk og praktisk planlegging, sier Sharp.

Han mener det er tragisk at utviklingen i Syria nå går i retning av væpnet opprør mot diktatoren. Det slår bare tilbake på befolkningen selv.

Selv er han ikke direkte involvert i det som skjer, annet enn gjennom å se boka si bli lastet ned og oversatt til stadig nye språk. Og snakke med dem som kontakter ham. Det siste året er det blitt svært mange.

Dokumentarfilmen er én viktig årsak. Den er laget av filmdebutanten Ruaridh Arrow, som kom over Sharps arbeider da han dekket revolusjoner som journalist for Sky news. Nå vises filmen på festivaler verden over, og har blant annet vunnet prisen som beste dokumentar under Raindance-festivalen i London. Sist uke var Sharp til stede i London da den ble vist for det britiske parlamentet. Nå er han i Oslo. Etter hvert kommer også filmen på NRK.