«Rettsstridig forføyning»: Kjærlighetssorg til forlystelse

Lena Anderssons kjærlighetsroman «Rettsstridig forføyning» har skapt både begeistring og debatt. I sceneversjon skaper den først og fremst latter og god stemning i salen.

 

5

TEATER

«Rettsstridig forføyning»

Av: Lena Andersson

Regi: Alan Lucien Øyen

Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes

Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Mordal, Henriette Faye-Schjøll, Anne Guri Tvedt

Centralteatret

Den ulykkelige forelskelsen – hvor gjenstridig, masete, tid- og energikrevende kan ikke den være? Ikke noen drømmetilstand, skulle de fleste mene. Andre later derimot til å dyrke den, som Ester Nilsson, hovedpersonen i svenske Lena Anderssons prisbelønte roman «Rettsstridig forføyning». For der Bridget Jones var akk så klønete i liv og karriere, men en vinner i kjærlighetslivet til slutt, så er Ester Nilsson en intellektuell, maratonløpende og tilsynelatende svært oppegående dame som virkelig går på trynet i kjærligheten. Og det gjør hun til gangs når fortellingen om Ester settes opp på scenen på Centralteatret.

Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes) forelsker seg brått og inderlig i den selvopptatte kunstneren Hugo (Anders Mordal). Det eneste de har felles, er interessen for ham, og det er klart ganske tidlig i historien at her er det Ester som sitter med følelsene, mens det er han som styrer spillet ved aldri å avvise henne skikkelig. Både Karin Parrot-Jonzons manus og Alan Lucien Øyens regi viser tydeligere den følelsesmessige reisen til både Ester og Hugo enn det romanen gjør. Dramaturgien er brattere i både stykkets tidlige opptur og avsluttende nedtur, og det hele oppleves som mer menneskelig og varmt fortalt enn det romanens nøkterne og vitenskapelig dissekerende fortellerstemme gjør. Sceneversjonen gjør det lett å kjenne seg igjen i dette stoffet.

For slik er det her: Vi ler av Ester og Hugo, men vi ler også av oss selv. Hjertets ulogiske logikk, alle tegn på kjærlighet man tolker i den andres oppførsel, de vanskelige konfrontasjonene som aldri skjer, frykten for å såre som bare skaper mer kaos. Var det noen som sa at kjærlighet er meningen med livet?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når dette først og fremst er veldig morsomt å se på teaterscenen, skyldes det ikke bare Holthe Bygdnes og Mordals fine og kontrasterende samspill. Et allestedsnærværende kor av venninner (Henriette Faye-Schjøll og Anne Guri Tvedt) bidrar til at dette er en kostelig teateropplevelse. Som kommentatorer og samtalepartnere for Ester, med en upåklagelig timing i alt de sier og gjør, skaper de et levende og morsomt miljø rundt den skakkjørte kjærlighetshistorien. Uten disse karakterene ville det hele faktisk blitt ganske kjedelig. Oppsetningen har også mange fine detaljer. I forestillingens jazzete soundtrack, finner vi referanser både til «Karl Bertil Johnsons jul» og Woody Allens «Midnight in Paris». Og en artig liten sak er dessuten at Ingvild H. Bygdnes’ Ester er til forveksling lik Lena Andersson i kostyme og styling. Et mulig pek til den svenske debatten om bokens virkelige modeller?

Regissør Alan Lucien Øyen viser seg stadig fra nye og gode sider som regissør. Bare det siste året har han på Osloscenene satt opp Lars Noren, William Shakespeare og samarbeidet med Wuppertal Tanztheater – alt med stort hell. Og nå gjør han altså intellektuell komedie på Centralteatrets lille scene. Han fikser det også. Sammen med skuespillerne forløser mye av det usagte i Anderssons roman, og selv dette ikke er noen omveltende, revolusjonerende fortelling, så gjør de den viktig for oss her og nå.

Dette skrev Dagsavisen om romanen «Rettsstridig forføyning»: Forelsket, forblindet, fortvilet

Heldigvis for Ester ender hun til slutt opp med en annen erkjennelse på scenen enn i romanen. Hadde sceneversjonen fått bestemme premissene for Esters videre liv, hadde kanskje ikke Lena Andersson trengt å skrive romanen «Uten personlig ansvar», der Ester går på trynet på nytt. For denne forestillingen gir håp til selv det tristeste av alle hengivne hjerter der ute. En dag slutter man å tolke alle tegn og signaler, en dag er det ikke mer å forstå. Og vondt er det. Men så har man også fått livet sitt tilbake.