Kultur

Retter blikket mot de usynlige

I Afrika har noen elefanter blitt nattdyr for å beskytte seg selv. Spennet mellom det å være synlig og ikke er en rød tråd i Roskilde-aktuelle Sandra Mujingas kunst.

ROSKILDE (Dagsavisen): Separatutstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfunn (UKS) i Oslo står til ut august, men selv har hun for lengst rettet blikket mot andre destinasjoner. En av dem er Roskilde-festivalen, der hun bidrar med både skulpturelle arbeider, kunstsamtaler og DJ-sett. Og det mest subtile er skulpturene. Når festivalpublikummet kommer inn i konsertlokalet knyttet til Roskildes kunstprogram blir de møtt av to skulpturer som henger fra taket, på en måte gigantiske, likevel gjennomsiktige og skjøre i det pulserende lyset. De henger utsatt til, blir tatt på, pirket i, utforsket og kanskje også destruert, akkurat slik som tilfellet er med elefantene de er formet etter.

– Jeg er veldig interessert i informasjon man får fra hud, og jobber ut fra hvilke forventninger og projeksjoner man har til forskjellige hudfarger og hudtoner. Man liker å tenke på elefanter som robuste. De er giganter men er samtidig sårbare og har tynn hud, sier Sandra Mujinga.

– Jeg skulle ønske jeg kunne se at flere unge svarte kvinner i Norge kan gjøre alt mulig, sier Sandra Mujinga, her under opphengingen av Roskilde-elefantene.

Det var ikke gitt at hun som kunstner skulle jobbe med elefanter som utgangspunkt. Hun er utdannet fra kunsthøyskolen i Malmö, og deler tida sin mellom Berlin og Oslo. Hun er oppvokst i sistnevnte by, men født i Kongo og gikk på skole på Nesodden. Nå jobber hun med synlighet, presentasjon og selviscenesettelse på både konkrete og abstrakte plan.

– Jo mer inkludering, jo mer være synlig kan man være også for seg selv. Jeg turte ikke å jobbe med noe som lignet på noe afrikansk på grunn av alle projeksjonene og forventningene knyttet til det, type «afrikansk, åh så spennende!». Det behøver ikke være noe galt i det, men det kan være problematisk hvis det blir stående i veien for å gå dypere inn i ting, sier Mujinga, som ved flere anledninger har brukt elefanten som tematisk utgangspunkt.

– Ja, elefanter er noe som går igjen. Med verket «Nocturnal Kinship» var utgangspunktet noe forskere har oppdaget, at elefanter på det afrikanske kontinentet hadde blitt nattdyr for å unngå krypskyttere. Det viser hvor intelligente de er, men også hvordan man beskytter seg selv. Jeg er inspirert av Audre Lorde, som skriver om hvordan man passer på seg selv i en verden som blir mer og mer voldelig, og særlig i den digitale verden hvor alt er mer intens til tider. Det dukker opp mer og mer i kunsten min, koblet til en interesse jeg har rundt representasjonspolitikk, hvordan det er trendy å invitere en svart kunstner når man vil jobbe med mangfold.

Mujinga peker på hvordan venner av henne blir invitert til å for eksempel å visninger under moteshow, og hvordan det er å bli valgt til å representere noe annet enn sin egen kunst og tankene rundt den, definert under begrepet representasjonspolitikk.

– Representasjonspolitikk for meg handler mest om hvordan det blir i fortsettelsen. Hva skjer etter meg, når jeg har forlatt rommet? Vil kunstinstitusjonen da foreta en repetisjon og en insistering som kan bidra til inkludering. Det har skjedd at det å bli invitert ikke nødvendigvis handler om mitt arbeide spesifikt, men at jeg skal representere en svart kvinne eller en generell idé som skal dekkes. Da er det ikke jeg som er synlig, da er det noe annet som blir synlig. Jeg mener dette bunner i det strukturelle, hvem kuratorene er og hvem det er som driver utstillingsstedene, sier Sandra Mujinga, som i løpet av de siste årene er blitt en av de mest sentrale unge norske kunstnerne blant annet med flere separatutstillinger i Norge, Danmark og Tyskland.

– Handler det også om en åpen debatt som en motvekt til det politisk korrekte?

– Jeg kan skjønne en viss kritikk av politisk korrekthet, men noen ganger er det også nødvendig. Jeg husker da jeg bodde i Sverige så var det en episode der en nordmann sa N-ordet, og da var svenskene på med en gang om at dette kan du ikke si og så videre. Men jeg synes det er digg at jeg kan slippe å høre N-ordet fordi man har alle disse maktstrukturene fra før. For meg handler kritikken av politisk korrekthet mer om institusjoner, at du ikke gjøres til et symbol. På et personlig plan synes jeg det er helt okay med politisk korrekthet rundt det at man ikke skal være slem mot andre mennesker, sier hun, og mener det finnes en internalisert rasisme som ikke jobbes nok med.

– Det handler om gjentatte bilder du har fått av svarte mennesker i en verden der hvithet har vært normen. Det er en internalisert rasisme som også jeg har måttet jobbe med. Hvorfor krysser jeg gaten om det går en svart mann bak meg? Det handler om bilder og fordommer som jeg er blitt matet med selv om jeg er en svart kvinne. Jeg har måttet avlære meg slike ting og finne ut hvorfor slike reaksjoner oppstår. En internalisert rasisme handler også om hvordan jeg opptrer for et hvitt blikk eller «the white gaze». Det er viktig å tenke på hvordan man skal være fri med seg selv og kroppen sin, sier hun, og forteller at hun er opptatt av å jobbe internasjonalt.

– Jeg vil være mer i det afrikanske kontinentet og sjekke ut kunstscenene der. Det er viktig å bli påminnet at det finnes flere kunstverdener fordi kunstutdanningen her er så eurosentrisk at man må gjøre en jobb selv med å være internasjonal og møte andre mennesker. Jeg vil være bevisst kontrastene mellom det å komme fra Norge hvor det er stipender og støtteordninger for alt, og det å komme til et sted hvor det verken finnes støtteordninger eller kunstutdanninger.

– Og i det ligger også det å overvinne frykten for å lage kunst inspirert av det afrikanske?

– Om jeg jobber med elefanter gjør jeg det på en annen måte enn en som bor i Nairobi og jobber med elefanter. På samme defineres en afroamerikansk eller afrobritisk kvinne ut fra forskjellige typer representasjonspolitikk. Når jeg er i Oslo blir jeg mer opptatt av hva som skjer der enn hva som skjer i for eksempel USA. Jeg har lært masse av mine afroamerikanske venner fordi jeg ikke nødvendigvis har hatt den samme tilgangen eller språket i Norge som de har. Man blir på en måte «same same, but different», sier Mujinga, som ikke minst opererer i de digitale sfærene hvor informasjonen ikke er en fasit.

Sandra Mujingas kunst møter publikum som både skjør og robust.

Ser man på Instagram-kontoen hennes vet man aldri hva som er henne selv, hva som er personlig eller hva som er iscenesettelse og fiksjon.

– Det er bevisst. Venninnene mine og jeg pleier å tulle med hvordan vi skal konkurrere med våre internett-«personas», det å i vår tid skulle eksistere på så mange tabs, vinduer, faner etc., sier hun og forteller om en kamp for det å bli sett.

– Jeg leste en tekst av Zach Blas som heter «Queer Darkness», hvor han snakker om hvordan man skal eksistere i det mørke. Blas tar også opp hvordan teknologi ikke alltid har vært tilpasset de med mørke hudtoner. Jeg husker da jeg var liten så kunne man le litt når man ble tatt bilde av: «du er så mørk, man ser deg ikke når du blir tatt bilde av». Det var litt frekt da, nå er det snudd på hodet. Hvordan skal man bruke det til sin fordel at man ikke er synlig?

– Opplever du at du ikke er synlig?

– Jeg ble kjent med en ung kvinne her om dagen, som sa hun ikke ville bli tatt bilde av fordi hun ikke var fotogen. Jeg bare, søster, selvsagt er du fotogen, det er bare å jobbe med vinkler og slike ting. Det er så viktig hvordan man velger å la seg representere, og jo mer inkludering det er jo mer synlig kan man være for den man er og for seg selv. Derfor var jeg opptatt av at hun skulle øve foran speilet fordi det handler om å være bevisst på av hvordan man vil representere seg selv, ikke hvordan man tror at det er forventet, sier Mujinga og peker på MTV og alle andre kanaler som store og dominante definisjonsmarkører.

– Vår asylpolitikk er ikke synlig. Man skal for eksempel ikke kunne bli kalt rasist fordi ordet er ubehagelig. Hvorvidt man skal forene familier eller ikke er også gjemt i den norske debatten, derfor er det så viktig at vi fikk se disse bildene av barna i USA som et bevis på at det faktisk skjer. Vi må snakke om rasisme og ufarliggjøre det fordi det er en del av hverdagen vår.

– Ser du på deg selv som et forbilde og at det derfor ligger et ansvar i å gå foran med den lærdommen du har tilegnet deg?

– Synlighet er nesten som en kontaktannonse. Det har skjedd at folk har kommet bort til meg og takket meg for at jeg gjør det jeg gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne se at flere unge svarte kvinner i Norge kan gjøre alt mulig, være kreative, drive med kunst, musikk, men som også snakket åpent om ting. Da innser jeg hvor viktig det er at jeg gjør det jeg gjør. Jeg er engasjert i å få til en inkluderende kunstscene. Noen ganger må man være synlig for å kunne gjøre mange ting. Hvis jeg kan være – om ikke et forbilde – så blir jeg glad hvis jeg gjør som så andre tenker at også de kan gjøre, sier hun.

Mer fra Dagsavisen