Anne Marit Jacobsen beskriver samarbeidet med regissør Hildegunn Riise som svært godt. FOTO: DAG JENSSEN/NATIONALTHEATRET

Reiser til døden med Fosse

Døden er et tema det er viktig å ta opp. Den er ikke nødvendigvis dyster. Kanskje den er et vakkert eventyr, undrer Anne Marit Jacobsen.

– Det er ikke så komplisert som det kanskje virker, sier skuespiller Anne Marit Jacobsen. Igjen står hun så å si helt alene på scenen ved Nationaltheatret og skal bære en forestilling som slutten av livet. I høst var hun Kjersti Skomsvolls Mathea som så gjerne vil bli husket etter sin død i «Jo fortere jeg går jo mindre er jeg». Nå er det Jon Fosses roman fra 2000 som er blitt bearbeidet av regissør Hildegunn Riise som står for tur.

– Det er noe av det samme tematisk. Kanskje er det noe med alderen min som gjør at jeg synes det er spennende. Det er så mye uklart. Men i dette stykket befinner vi oss på veien over. Det er ikke konkret, sier Jacobsen. «Morgon og kveld» handler om Johannes, både hans fødsel, men kanskje mest hans død. Som det gjerne er i Fosses romaner, er det mer indre enn ytre handling.

Dødens følgesvenn

Johannes får besøk av sin venn Peter.

– Fosse velger å gi døden en følgesvenn. Johannes beste venn kommer og hjelper han over og minner han om de tingene som har skjedd i livet. Han fyller han med varmen han har opplevd. Alle vanskelighetene, sier Jacobsen.

Når Johannes våkner en morgen er alt så annerledes.

– Plutselig er han ikke røyksugen om morgenen. Før førte morgenrøyken han inn i livet igjen. Vanligvis klarer han ikke å komme seg opp, men nå er det lett. Tiden oppløses. Det er som når du drømmer, da kan få sekunder virke som flere timer, sier Jacobsen. Johannes lurer på hva som har skjedd ham.

– Er jeg død, sier han. Ja, sier Petter, i dag tidlig døde du. Nå ligger du død hjemme i senga di, sier Jacobsen. Men «Morgon og kveld» er oppløftende også, mener hun.

– Jeg håper at det kan slipe litt av de harde kantene i angsten. Det er naturlig at vi er redde for å dø. Men jeg husker ingen ting fra før jeg ble født. Det plager meg heller ikke. Kanskje jeg da heller ikke skal være så redd for døden, sier Jacobsen.

Trygghet

Med seg på scenen har Jacobsen musikeren Benedicte Maurseth som har skrevet musikk til stykket.

– Dette kan nok oppleves som ganske annerledes, men jeg har erfaring med at det er fantastisk å tiltrekke meg mennesker med litterære tekster, sier Jacobsen. Hun innrømmer at det er utfordrende å stå på scenen og bære tekster som Fosses.

Det finnes folk som ikke har så mye vanskeligheter med døden også. Da er dette kanskje et vakkert bilde på noe som i utgangspunktet er skremmende. Men det er mange som er opptatt av døden. Det er et tema vi ikke skal kimse av. Det er viktig å ta opp, men ikke nødvendigvis dystert.

– Hvordan forholder du deg til døden?

– Fosse beskriver det som om et lett regn av lys har lagt seg over ting og forvandlet det til noe skimrende. Fantasien setter i gang en vakker beskrivelse. Vi får håpe at det kanskje er sånn. Jeg har mine opplevelser på jorda. Både de vonde og de gode, sier Jacobsen, og legger til:

– Det er et eventyr også, tenker jeg. Det er et vakkert eventyr. Det er eventyrlig.