Scene

Reiser spørsmål om de utvalgte

Hvem får egentlig lov til å være med dersom vi skulle hatt en ny Noas ark? Og hvordan er det å være de som sitter utenfor? De utvalgte gir få svar, men mange spørsmål i sin nye oppsetning.

- Det er noe med mangfoldet man snakker om: Hvor er det egentlig? spør Kari Holtan.

Hun regisserer forestillingen «De utvalgte» med teaterensemblet med samme navn. Forestillingen har premiere på Black Box i morgen, og Holtan forteller at det kan bli spennende å se hvordan forestillingen faktisk blir. Den bygger i all hovedsak på improvisasjon og flere av skuespillerne har Downs syndrom.

3D og digitale kulisser

Teksten i stykket er basert mye på boka «Alfabet» av Inger Christensen.

- Og så har vi prøvd å finne ting fra hver enkelt av skuespillerne. Hva som er typisk for dem, og som passer i forhold til hva vi vil si, sier Holtan.

Hun regisserte også De utvalgtes suksessforestilling «Kunsten å bli tam», som nå er blitt satt opp i reprise. «Kunsten å være tam» vant Heddaprisen i år for beste visuelle design med bruk av 3D og digitale kulisser. «De utvalgte» har også slik scenografi. I det hele tatt er tematikken fra «Kunsten å være tam» ført videre i denne forestillingen.

- Det handler litt om å være innenfor eller utenfor. «Kunsten å være tam» handlet om dette med jegerfølsomhet og hvordan vi kanskje har drifter vi ikke er helt klar over, som hindrer oss i å være empatiske. I «De utvalgte» er det folk som ikke alltid er med oss som bidrar med sitt, og det handler om hvordan vi ser hverandre, forteller skuespiller Torbjørn Davidsen. Holtan supplerer:

- Det handler om dette med utvelgelse også. Det var litt morsomt da vi skulle jobbe med dette på den båten «Noas Ark», på Nesodden, en teaterbåt. Da begynte vi å spinne på hvem får lov til å være med og ikke. Det har vi med i forestillingen. En skal velge ut hvem av de andre som får bli med.

Debatt om utvelgelse

Med skuespillere med Downs syndrom som snakker om hvordan mennesker vurderer hverandre ut fra ytre form, føres tankene lett til debatten som lenge har pågått om mulighet til fosterdiagnostisering og muligheten til å velge bort fostre med utviklingshemming.

- Nå er det ikke det konkret selve forestillingen handler om, men det er virkeligheten vi lever i nå. Det handler om hvordan vi tar vare på hverandre i samfunnet og hvordan man vurderer hvem som er verdt noe, sier Holtan.

Det er i grunnen vanskelig å konkret si hva handlingen i stykket er. Det er tekst som leses opp, videoelementer, og musikk, og det er opp til den enkelte å tolke det som skjer på scenen.

- Vi jobber med dette indirekte gjennom assosiasjon og bilder. Vi har hatt lyst til å lage noe som ikke bare skal komme via ordene. Det skal komme mer som stemninger og bilder, forklarer Holtan.

- Det er vel kanskje det at vi vil at folk skal lete litt etter et språk og en estetikk og en etikk, for den saks skyld, sier Torbjørn Davidsen.

- For min del vil jeg heller at folk skal stille seg spørsmål heller enn at de får alle svarene. Det er ikke nødvendigvis at vi skal si noe moralistisk med abortdebatten, men det reises en del spørsmål som jeg vil at folk skal gå inn i. Det vil bety noe forskjellig for hver enkelt. Litt som å lese et dikt, eller en bok, sier Holtan.

Et samarbeid

Katarina Fierro Norberg er en av skuespillerne i oppsetningen. Hun synes det er kjempegøy å få være med, men det er mye å gjøre, og hektiske dager før premieren. Dagsavisen får likevel en liten kommentar i en lunsjpause.

- Jeg gleder meg, og er ikke noe nervøs nå lenger, men jeg har vært det før, sier hun.

At forestillingen har blitt til gjennom et samarbeid mellom skuespillerne og regissør har vært utfordrende, men interessant, forteller Holtan. Selv om flere av skuespillerne har utviklingshemming, er de svært til stede i prøvesituasjonene.

- Jeg synes jo psykisk utviklingshemmede er veldig lite integrert i samfunnet. Når du ikke er med dem, så ser du dem ikke så mye. De lever tilsynelatende gode liv, men vi gjør ingenting sammen. De er ofte styrt og beskyttet mot det daglige liv. Det synes jeg er trist, sier Holtan.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen