Kultur

Regisserer for første gang

Han har gjort omtrent alt i norsk kulturliv unntatt intervjuer og spillefilm. Nå kommer Kim Hiorthøy med sin første spillefilm, og gjør intervjuer.

Bilde 1 av 2

– Litt nervøs er jeg jo. Det kan jo være at mange ikke liker filmen. Eller at ingen ser den. Det er jo ikke noe katastrofe i seg selv, men... det er vanskelig å ikke tenke på det likevel.

Dette sier Kim Hiorthøy (43), og det at han sier noe i det hele tatt er en liten begivenhet i norsk presse. En større begivenhet i norsk film er det at Kim Hiorthøy nå har regissert sin første spillefilm, komedien «The Rules For Everything». Den er klar for kinopremiere neste helg, og ble vist for publikum for første gang denne uka under filmfestivalen i Tromsø.

Ga Kurt et ansikt

Gjennom snart tre tiår har Kim Hiorthøy vært en sentral skikkelse i norsk kulturliv, som en slags estetisk premissleverandør på tvers av kunstarter: Design, illustrasjon, litteratur, musikk, dans, film, billedkunst. Uansett uttrykk har han et slags nyenkelt Kimsk blikk på kunsten og tilværelsen. Han har skrevet skjønnlitterære bøker, illustrert andres og gitt f.eks. Erlend Loes grusomme Kurt et ansikt ingen glemmer. Han har gitt ut plater med hjemmelagd elektronika eller nå sist små pianostykker, han har filmet dokumentarer for bl.a. Margreth Olin, og i det siste også gjort danseforestillinger.

– Jeg har hatt lyst til å lage spillefilm siden jeg var veldig ung. Men jeg har aldri tenkt at det var innen rekkevidde, sier Kim Hiorthøy.

–Det var så mye annet arbeid som skulle gjøres hele tiden. At jeg gjør det nå, kommer av at produsent Yngve Sæther spurte om jeg ville. Hadde det ikke vært for ham ville jeg ikke hatt nok selvdisiplin til å gå løs på det. Det ville føltes som hybris.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nye Veier

Filmen er blitt til gjennom Norsk Filminstitutts støtteprogram Nye Veier, som skal hjelpe fram nye talenter i norsk film.

– Jeg gir honnør til filminstituttet for Nye Veier-programmet. Det er veldig bra, du får ta del i andres prosesser og dele dine prosesser med andre. Det er stor spredning på prosjektene – spillefilm, dokumentar, kortfilm. Ulike folk deler sine ulike erfaringer.

Foruten å ha regi og manus har Hiorthøy også klippet filmen og lagd musikken selv. Selv om det er et par år siden sist han ga ut plate, har han ikke tenkt å gi ut filmmusikken:

– Lite av musikken er lenger enn den er i filmen. Den er lagd i og til klippen. Det var veldig praktisk å lage musikken selv. Jeg kunne lage akkurat det som trengtes, og følte jeg at det ikke funket, kunne jeg bare kaste det og lage noe nytt, sier Hiorthøy.

Regler

Den engelske tittelen skyldes dels internasjonal distribusjon og filmens voksne hovedrolleinnehaver Natalie Prass, anerkjent britisk filmskuespiller. Hiorthøy sendte henne manus, hun likte det og sa ja, så enkelt var det. Filmens hovedperson under 18 er Tindra Hillerstad Pack, som spiller 10-årige Storm. Hun er også filmens fortellerstemme, der hun går gjennom reglene for tilværelsen: «Det finnes regler for alt. Regler for å snakke, regler for problemer, regler for døden».

– Regler er nyttig. Regler kan være befriende. Begrensninger kan være en ressurs. Nøkkelen er å ha begrensningene på rett sted, konstaterer Kim Hiorthøy.

– Jeg ville lage en film om regler og hvordan vi forholder oss til døden. Som Storm sier i filmen: Regler er et samlebegrep for vaner, lover, kutymer, naturlover. Hvor mye av dette er ting vi bare har bestemt oss for er sånn, og hvor mye av dette er objektive sannheter? Døden er ufravikelig. Det finnes ingenting subjektiv ved hvorvidt vi dør eller ikke. Det er en komikk i hvor lite vi tar inn over oss det faktum at vi kommer til å dø, mener Hiorthøy.

Du og jeg, Døden

Filmen ble spilt inn under tittelen «Løperen og hesten», med referanse til Ingmar Bergmans klassiker «Det sjuende innseglet» (1957), der en ridder utfordrer selveste Døden i sjakk. I Hiorthøys film blir Storm fascinert av «Det sjuende inseglet», hun stjeler den på DVD og lærer seg sjakk, og går rundt i nabolaget kledd i svart kappe, som en junior-versjon av Bergmans Døden.

– Jeg har ikke noe sterkt forhold til «Det sjuende inseglet». Da hadde det vært vanskeligere for meg å bruke den. Bergman er en av de fremste regissørene i filmhistorien, han eksisterer i en helt annen sfære enn meg. Det utgjør en komisk kontrast i min film, sier Hiorthøy.

– I «Det sjuende inseglet» har døden en fysisk manifestasjon. Ridderen utfordrer Døden, som er forfengelig, og vil vise at han er en god sjakkspiller. Filmen leker med ideen om at det er mulig å ha en strategi overfor døden. Det er en morsom tanke, i en film som handler om regler, å lage strategier, sier Hiorthøy.

Ingen intervjuer

Og nå har altså Kim Hiorthøy brutt sin egen regel om ikke å gjøre intervjuer. En forsøksvis komplett intervjuografi over Kim Hiorthøy dette årtusenet omfatter: Ett i Dagbladet, 2000 («jeg tror ikke jeg skal gjøre det igjen»); ett på P2 i 2002; ett intervju i omslagsheftet til en jubileumsutgivelse fra Rune Grammofon, 2013; ett med ENO Magasin i 2014.

– Da jeg oppdaget at det gikk an å si nei til intervjuer, var det en stor befrielse. Det føles bra å slippe å tenke på seg selv, sier Kim Hiorthøy, om grunnen til at han har holdt seg unna i over 20 år, og at han bryter tausheten nå:

– Det å lage film er en prosess med veldig mange flere mennesker involvert enn seg selv. Da kan man ikke bare la sine egne bekvemmelighetshensyn styre alt, sier Kim Hiorthøy.

– Framover vil jeg gjerne lage mer spillefilm. Det å skrive film tar tid, og jeg må tjene penger også, så jeg fortsetter å lage platecover og gjøre andre ting ved siden av. Jeg har lyst til å lage flere filmer. Men det er ikke sikkert jeg får lov.

Mer fra Dagsavisen