Refused
Sjøsiden, Øyafestivalen
Kl 20.00, ca. 4000
Det finnes noen skiver som har vært med på å forme musikkhistorien.”The Shape of punk to come” er en sånn. Laget av superpolitske, radikale Refused i 1998, var den med på å definere post-hardcore-uttrykket i Skandinavia. Raskt etter utgivelsen la bandet opp med uttalelsen «Vi kommer aldri til å spille sammen igjen, og vi vil aldri forsøke å glorifisere eller feire det som var.». Den gang ei.
Det var nettopp en feiring det hele fremsto som på Øya i går. Og en overskuddspreget en, som sådan. På grunn av interne konflikter fikk aldri bandet gjort det de ønsket med “The shape of punk to come”-materialet live, før de la opp. Siden den gang har medlemmene spilt i andre bandkonstellasjoner, men det var lite i går som tydet på at Refused ikke hadde spilt sammen på 14 år. Helt fra første anslag låt bandet helt fantastisk tight! Konserten åpnet med ”Worms of the Senses/Faculties of the Scull” fra “The Shape of Punk To Come”. Det meste av konserten var basert på nevnte utgivelse, til både stor jubel og noe surmuling blant publikum. Det tunge fokuset på “the Shape of Punk to come” resulterte blant annet i kun to låter fra fantastiske ”Songs to Fans the Flames of Discontent”, men man kan som kjent ikke få alt her i verden.
I løpet av konsertens første del fikk Lyxzén slengt opp en ”free pussy riot”-pin, som innledet en av konsertens mange korte appeller. Vi fikk høre om musikkens iboende kraft før vokalisten dedikerte "Rather Be Dead" til de russiske punkerne. De var deilig å se et radikalt politisk budskap presentert på en så engasjerende måte som Refused fremdels klarte. Lyxzén inngikk få kompromisser med sitt nye og åpenbart større publikum enn det han spilte for for 14 år siden; her skulle det messes om veganisme og politikk,. Det på tross av at Lyxcén selv innrømmet at det var vanskelig å si noe smart når ”buksene mine er så stramme at de hindrer alt blod til hjernen”. Humøret var åpenbart upåklagelig. Og energinivået Lyxzén representerte på Øyafestivalen kan umulig ha vært noe annet enn resultatet av ektefølt engasjement.
Mange fans har stusset over hvordan det anti-kapitalistiske bandet som aldri skulle spille sammen igjen, nå gjør reunion-turne i en meget lukrativ konsertbransje. Det var åpenbart at Lyxzén også hadde gått noen runder med seg selv, for opp til flere unnskyldninger og forklaringer ble presentert i løpet av gårsdagens konsert. Det toppet seg under introduksjonen av ”Summer Hollidays vs. punkroutine”, som Lyxcéen forklarte at ble skrevet av bandet da de følte de ble stadig mer sell out etter at de gikk fra å spille for 50 til 200 mennesker. I går på Sjøsiden var det vel rundt 4000 og han tullet med at Refused nå åpenbart var mer sell out enn noen sinne. Sure miner ble uansett slett spill blant fansen under låter som ”New Noise” og ”Refused are fucking dead”. Konserten kuliminerte med ”Tannhäuser/Derivè”, låta som må være selve definisjonen av post-hardcore-soundet. Og selv om noen sto igjen med en litt lei bismak i munnen etter konsertslutt var det ikke til å komme unna at Refused var et rockeband i storform på Øya i går.