Kultur

«Raskolnikov»: Teaterfest som sporer av

Når Kjersti Horn setter opp klassikeren Raskolnikov som liveoverført TV-teater, er det duket for en skikkelig teaterfest. I alle fall de fire første timene.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Raskolnikov»

Basert på Fjodor Dostojevskijs «Forbrytelse og straff», dramatisert av Tormod Skagestad

Regi: Kjersti Horn

Videoregissør: Mads Sjøgård Pettersen

Med Preben Hodneland, Frode Winther, Kaia Varjord, Emil Johnsen, Svein Roger Karlsen, Nina Woxholtt

Det Norske Teatret

Les også: «Lazarus»: I lyset av David Bowies stjerner

Dostojesvskis roman «Forbrytelse og straff» står sterkt i vår litterære verdensarv. Mange har romanen om den fattige russiske studenten som dreper en pantelånerske og hennes søster, for deretter å plages til vanvidd av sine egne samvittighetskvaler, som en av sitt livs største leseropplevelser.

Har du derimot slitt deg gjennom denne klassikeren, oppleves Det Norske Teatrets nyeste oppsetning av romanen, «Raskolnikov», lenge som en gave til nettopp deg. For dette er utrolig fengende – inntil noen praktiske problemer dukker opp. Men det kommer jeg tilbake til.

Regissør Kjersti Horn har valgt å lage liveoverført TV-teater av Dostojevskijs klassiker. Publikum sitter i salen til teatrets Scene 3 og ser forestillingen utspille seg på en stor skjerm.

Den filmede handlingen foregår i Det Norske Teatrets korridorer og rom, i en eneste vill ferd fra hovedpersonen Raskolnikov (Preben Hodneland) våkner på sin medtatte skuespillerfoajé-hybel, begår sitt blodige mord på et toalett og til slutt roper «Eg er ein mordar» høyt oppe fra teatrets tak og ut i Oslonatten. Eller – var det ikke i St. Petersburg vi var?

Les også: «2010 – Lollywood»: Hjelp, vi er folk flest

Ett av denne forestillingens mest briljante trekk, er nemlig at den tross sin noe eksperimentelle og høyst teatrale form ivaretar fiksjonen veldig godt. Til tross for de mange parykkene og kostymene som florerer her, er det vanskelig ikke å la seg rive med i fortellingen. Dramaturgien og tempoet fungerer lenge som det skal, og oppsetningen er en blanding av karikatur, komedie, thriller, drama, og splatter (her spares det ikke på teaterblod).

Man kan beskylde forestillingen for å ville være for mange ting på en gang. Men i denne viltre ferden gjennom Det Norske Teatret er det plass til det hele. På sitt beste er dette en ren teaterfest, som i tillegg til å gi Preben Hodneland mulighet til å tegne et glitrende portrett av Raskolnikov, også lar skuespillere som Emil Johnsen og Nina Woxholtt få skinne i flere roller.

De mange kameranærbildene avslører dessuten at skuespillerne virkelig kan å uttrykke seg gjennom ansiktsmimikk. Ikke minst er dette tydelig hos Hodneland, hvis Raskolnikov fremstår som en reflektert og tvilende morder som til tross for sine tanker om overmenneskets rett til å begå forbrytelser dersom det kan bidra til noe godt for verden, tydeligvis aldri føler seg helt komfortabel med å skulle være dette overmennesket.

Til tross for denne fortellingens mange moralske refleksjoner, blir den imidlertid aldri riktig helt alvorlig. Opptil flere av de moralfilosofiske dialogene gjestes av komiske karakterer, det være seg Svein Roger Karlsen som Raskolnikovs svoger, konstant rettende på parykken, eller Nina Woxholtt som Raskolnikovs mor, stirrende så intenst mot kameraet som bare en fortvilet russisk mot i attenhundretallets siste halvdel kan.

Men lenge oppleves dette som et morsomt løft for Dostojevskijs fortelling. Og lenge får jeg lyst til å juble og si «Hurra for teaterhøsten, la den fortsette slik!», men noe spenner bein for hele moroa.

Les også: «Ingenting»: Energisk og actionmettet teater

Teatret informerer om at forestillingen varer i fire timer, uten pause. Premieren varte faktisk i fem, og det fortsatt uten pause. Det er lagt opp til en laid back setting der man kan gå i Scene 3s bar og kjøpe seg et glass underveis i forestillingen.

Det er skjermer i baren, så man kan se forestillingen der. Men hvorfor tenkte ingen på å sette opp en skjem på toalettet også? Det er vanskelig å sitte pal i fem timer uten å kunne gå på do eller måtte unngå å drikke vann. At en forestilling varer en hel time lenger enn annonsert, er også vanskelig fordi du er mentalt forberedt på at forestillingen vil slutte lenge før den egentlig gjør.

Den siste timen her opplevdes som en kaotisk masse hvor det hele dro ut og dro ut. Flere i publikum forlot salen i løpet av denne timen, men før den problematikken oppstår er forestillingen altså nær ved å være en ren fest. Men selv de morsomste blant fester vet å slutte mens leken fortsatt er god.