Kultur

Provoserer med terrorfilm

Den franske filmskaperen Bertrand Bonello visste at han satt på en god film. Problemet var bare at den handlet om terror i Paris.

Bilde 1 av 3

PARIS (Dagsavisen): – Det var ikke til å unngå at «Nocturama» skapte mye oppstyr da den kom. Filmen hadde fransk kinopremiere kort tid etter angrepene på blant annet Bataclan, og særlig i Paris var folk veldig sensitive når det handlet om en film som viser terror rettet mot byen de bor i. Responsen i pressen og anmeldelsene var gode, men reaksjonene på blogger og sosiale medier var langt mer politiske og kritiske. Der ble filmen oppfattet som en provokasjon og den ble da generelt heller ikke noen stor suksess, men det kan man si om mange filmer som kom ut i en tid da folk vegret seg for å gå på kino, sier Bertrand Bonello til Dagsavisen om filmen som ventes på norske kinoer i år.

Han er en av Frankrikes mest omtalte nye filmskapere, fra før mest kjent som regissøren av «Saint Laurent», filmen basert på livet til designeren Yves Saint Laurent. Også den skapte debatt da den kom på grunn av portrettets form, men stormen rundt nasjonalikonet var ingenting sammenlignet med debatten om «Nocturama», hans nye film som handler om terror rettet mot Paris. Han arbeidet med filmen da angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo kom ut, men regnet det som for spesifikt til at det kunne ramme filmen. Så kom angrepet mot restauranter og Bataclan i det filmen var så godt som ferdig.

Skremte

– Det er klart at tematikken skremte folk, særlig blant de gruppene som selv ikke hadde sett filmen, men som hadde sterke meninger om den. De fokuserte kun på det de hadde hørt om den, om simultanangrep på Paris, de trodde det handlet om IS og fremmedkrigere og alt annet. Men jeg kan også forstå dem, situasjonen tatt i betraktning, sier han.

– Jeg hadde arbeidet med filmen i fem år, og det var helt forferdelig å oppleve terrorangrepene, ikke først og fremst på grunn av filmens videre skjebne, men på et personlig og kollektivt plan. At filmen også ville skape reaksjoner var uunngåelig. Min intensjon var imidlertid ikke å prøve å forklare terrorismens natur, det handler snarere om å skape en situasjon, en miks av ultrarealisme og abstraksjon som forteller noe om et generasjonsopprør og en gruppedynamikk. Noe av det vi ser i filmen er veldig presist og basert på undersøkelser av virkelige terrorangrep, mens andre ting er mer en fantasi om gruppementalitet. Scenene fra terroristgruppens barrikaderingen i kjøpesenteret er inspirert av virkelige hendelser, hvor vi så kreerer et mikrounivers som speiler den virkelige verden, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Varehus

Filmen viser hvordan en gruppe mennesker med ulik bakgrunn, nasjonalitet og alder kommer sammen og planlegger og utfører flere store og dødelige terrorangrep i Paris, hvor biler, offentlige bygninger og høyhus sprenges før gruppen barrikaderer seg i et stort kjøpesenter ikke ulikt de store sentrene i virkelighetens Paris.

– Men vi måtte bygge det for filmen. Ingen av de virkelige varehusene ønsket å bli assosiert med temaet og nektet oss tilgang. Jeg kan forstå det, sier Bonello.

– Jeg er selv redd, og var det også før de virkelige angrepene. Det er ikke til å unngå. Terrorismens hensikt er å skape frykt og jeg tar meg selv i å ikke gå på restauranter som er stappfulle, og i likhet med alle andre så er jeg mye mer oppmerksom på omgivelsene nå, særlig på metroen i Paris, men på samme tid må livet gå videre og vi må tenke på framtida selv om vi er inne i en tid som ikke kan beskrives som noe annet enn en depresjon, sier Bonello.

Han var imidlertid svært bevisst på å ikke henge ut en spesifikk gruppe i filmen.

– Det er derfor gruppen er så sammensatt, og at jeg ikke peker ut en bestemt hovedperson. Jeg ville ikke at et miljø skulle utheves på bekostning av andre, men heller fokusere på raseriet som kan oppstå i alle mulige miljøer. Hadde jeg fokusert på ungdom fra forstedene i Paris ville jeg risikert å henge ut et spesifikt miljø og konsekvensene av det, derfor valgte jeg terrorister som kom fra ulike grupper i samfunnet, med ulik bakgrunn og av ulik alder. Jeg ville skape en følelse ikke ulik den vi så i England i 1977, da punkbevegelsen eksploderte med sinne og engasjement, det var noe av den samme atmosfæren jeg ville skape snarere enn en atmosfære av sosialt raseri og opptøyer, slik vi også har sett utfolde seg i Paris tidligere.

Klimaks

– Du har fått kritikk for bruken av musikk, for eksempel sangen «My Way», hvor du beskyldes for å glorifisere terrorens handlinger.

– Det var ikke min intensjon. Det var snarere en måte å understreke de delene av filmen som åpenbart er fiksjon, i motsetning til scenene på metroen og andre steder i Paris under terroristenes forberedelser som ble filmen mer eller mindre som en dokumentar. Det er en av de første scenene jeg skrev, og det handler om klimakset i filmen hvor en av hovedfigurene tillater seg å gjøre ting han aldri ville gjort i hans virkelige liv, men som situasjonen i et barrikadert varehus tillater han å gjøre. Kanskje vet han allerede på det tidspunktet at alt er over, at han ikke vil komme til å overleve og at politiet vil storme når som helst. Det er som å synke inn i en falsk verden à la Las Vegas, tragisk og spektakulært på samme tid, men hvor han ser døden i hvitøyet.

– Tenkte du noen gang på å utsette premieren på filmen på grunn av terrorangrepene i Paris?

– Nei, av den enkle grunn at jeg ikke kunne vite hva som ville skje om tre eller seks måneder. Kanskje ville det komme nye terrorangrep. Det var egentlig motsatt, jeg ville heller framskynde den. Da angrepet kom var filmen ferdig innspilt. Jeg lot den ligge en uke før jeg viste den til produsentene og til kolleger jeg stoler på, og vi kom fram til at vi kunne fortsette fordi filmens hendelser ikke på noen måte peker direkte mot de virkelige hendelsene og de som sto bak dem. Men det er klart, vi visste vi hadde en god film, men at selve premieren og mottakelsen ville bli en utfordring.

– Kunne du laget «Nocturama» i dag, ut fra dagens situasjon?

– Jeg tror ikke det. Det ville blitt en helt annen film. Hadde jeg laget den nå ville jeg trolig ikke kunnet unngå å inkludere IS, det er én ting, men jeg tror heller ikke at jeg ville klart å finansiere en slik film i dagens situasjon, sier Bonello.

Mer fra Dagsavisen