Lauren Groffs fjerde roman, «Skjebne og raseri», er nylig oversatt til norsk, etter et år på bestselger- og kritikerfavorittlister i USA.

Presidentens favorittforfatter

Hun skrev boka Obamas likte best i fjor. Ironisk nok fortellingen om en rik, hvit mann som ikke aner hvor privilegert han er. Ikke ulikt en visst presidentkandidat.

 

– Da Obama sa han likte boka, turde plutselig andre menn å kjøpe og lese den også. Det gjorde definitivt utslag for salget, sier Lauren Groff til Dagsavisen.

Romanen den amerikanske president Barack Obama dro fram som sin favoritt av alt han hadde lest i 2015 – og dette er altså en mann som faktisk leser en hel del både skjønnlitteratur og sakprosa – er nå oversatt til norsk. Tittelen er «Skjebne og raseri», omslaget er utstyrt med et merke som viser at romanen også ble kåret til en av årets beste bøker også av Amazon, Washington Post, Time og flere andre.

– Men en annen, og for meg mye viktigere, ting som skjedde da Obama løftet fram boka, var at jeg sluttet å bekymre meg så fælt. Hvis selveste Obama, som jeg setter så høyt, liker boka mi, er det kanskje ikke så nøye hva kritikerne måtte mene. Presset forsvant.

– Jeg elsker Obama. Humoren. Intelligensen. Jeg har gutter på åtte og fem år. Presidenten er en fantastisk rollemodell for dem. For alle. Dessuten er han en ekstremt dyktig skribent. Selvbiografiene hans er fulle av helt fantastiske setninger. Han kan bli skjønnlitterær forfatter når han går av som president, sier Groff.

Utopisk ekteskap

«Skjebne og raseri» er fortellingen om et ekteskap. Det som gjør den annerledes enn nesten alle andre ekteskapsromaner, er at dette ekteskapet varer, i flere tiår.

– Ekteskapsromaner handler oftest om brudd. Om utroskap. Eventuelt om grusomt ulykkelige par. «Skjebne og raseri» handler om et par som får det til å funke. Men til hvilken pris?

For noen manual for hvordan man oppnår et lykkelig ekteskap er boka definitivt ikke. Faktisk er Lauren Groff meget skeptisk til hele institusjonen.

– Ekteskapet er en utopi. Man tror på den umulige sammensmeltningen av to individer, bare for å våkne opp med en fremmed. Ekteskap er en samfunnsstruktur grunnlagt på en stor feil. Grunnleggende kvinnefiendtlig. Jeg tror ikke på det. At kvinne og mann skal komme sammen, med all sine erfaringer, all sin bagasje, og så skal det liksom gå bra. Så skal de liksom være like.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hykleri

Men gift er forfatteren, og på bokas første side står dedikasjonen til ektemannen, med et «selvfølgelig» i parentes.

– Ja! Jeg er del av det jeg misliker så sterkt! Så jeg bestemte meg for at jeg i det minste kunne bruke dette hykleriet jeg har drevet med i årevis litterært.

«Skjebne og raseri» er en todelt fortelling. Først fortelles ektemannen Lottos versjon av alt som skjedde gjennom flere tiårs ekteskap. Så kona Mathildes.

– Den første delen skriver jeg tett opp mot alle mulige sjangere skapt og definert av menn. Epos. Beilerhistorier. Opera. Grandiose greier. I den andre delen bryter jeg med det. Løser opp. Legger meg mer opp mot en mer fragmentarisk, oppløst stil. Med «kvinneskrift», mer lik den franske nyromanen. Reglene menn har lagt for litteratur brytes. Andre delen stikker hull i den første. Det er et ganske risikabelt prosjekt, å ødelegge sin egen roman slik.

Les også: – Mediene ansvarlig for Trump

Feminisme

Men nødvendig.

– Det er en veldig feministisk roman. Kvinnen i ekteparet, Mathilde, er inspirert av historien om Vera og Vladimir Nabokov. Han er hyllet som forfatteren av «Lolita». Men graver man bare litt i overflaten, viser det seg at Vera var hjernen bak utrolig mye av det han fikk anerkjennelse for. Hun redigerte og skrev om og ga ideer, i tillegg til at hun drev husholdningen. Likevel er hun blitt stående i skyggen hans. Selv om hun var vel så smart. Smartere.

Som i boka: Mathilde sammenlignet med ektemannen Lotto.

– Vi snakker ikke nok om kvinner og sinne. Se bare på denne uhyrlige valgprosessen vi holder på med i USA. Se på den utrolig smale linja Hillary Clinton tvinges til å balansere på. Samme hva hun gjør, anklages hun for å være for sint, for streng, for sur, for blid, for hva som helst. Hun kan kort sagt ikke vise følelser uten at det liksom blir «for mye». Bare fordi hun er kvinne. Se hennes utrolig smale og trange rom opp mot den gale løgnhalsen av en spradebasse som stiller i motsatt hjørne.

Privilegerte menn

Spradebassen er selvsagt Donald Trump.

– Han er selve inkarnasjonen, personifiseringen, av den rike hvite mannens ekstreme privilegier i USA. At disse mennene – hvite, rike, utdannede – i det hele tatt har mage til å se seg selv som offer? Det er så vanvittig fjernt! sier Groff.

Hun er forsiktig optimist på Hillary Clintons vegne:

– En FN-delegasjon til USA var helt sjokkerte over kvinners dårlige posisjon i samfunnet vårt. Om kun kvinner stemte, ville Hillary vunnet alle stater. Om kun menn stemte, ville The Donald tatt alle statene. Det viser hvor sentral del det er av amerikansk politikk å holde kvinner nede. Det er utrolig skremmende.

Trumps liksomunnskyldninger om «uskyldig garderobeprat» hjelper ikke.

– Vi har begynt å snakke om politikk slik vi snakker om sport. Det er også skremmende. Man må liksom støtte laget sitt, samme hva slags idioti de finner på. Som når republikanere stemmer Trump uansett, fordi han liksom er på rett lag. Det går bare ikke an. USA er ved et veikryss nå. Vi må ha en skikkelig samtale om hvordan vi kan bli et samfunn hvor alle får høre til og bli hørt, ikke bare de som tilhører denne ekstremt privilegerte gruppen av rike hvite menn.

Les også: Derfor elsker de Donald Trump