«Pottery» forsvant aldri

UTSTILLING

«Pottery is back!»

Kunstnerforbundet

Det er fristende å parafrasere Rudyard Kipling og si «brukskunst er brukskunst og kunsthåndverk er kunsthåndverk, og de to skal aldri møtes». Slik har det vært siden midten av 70-tallet. Organisasjonen Nor­ske kunsthåndverkere ble stiftet i 1975 nettopp for å markere avstand til bruksaspektet og å understreke fagets kunstneriske kvaliteter. Begrepet «brukskunst» var ikke bra nok lenger, og siden har bruksaspektet stått i skammekroken. Ekte kunsthåndverkere lager kunst, ikke fat og kopper som kan brukes. Slik har det i hvert fall sett ut.

Da Norske kunsthåndverkere (NK) feiret 40 år i fjor skjedde det med en forfriskende revisjon av eget selvbilde. Som en del av jubileumsfeiringen ble jeg bedt om å ha en kunstnersamtale med keramiker Elisa Helland-Hansen (født 1950). Det ble en suksess som viste at hungeren etter kunnskap er stor. Og at aksepten for at kunsthåndverk også kan brukes til praktiske formål er større enn man kan ha hatt inntrykk av. Helland-Hansen har insistert på å lage brukbare kunstobjekter gjennom hele karrieren. Den er like lang som organisasjonen NK har eksistert. Hun er professor, blant annet fordi hun har tatt vare på kunnskap og forsket i de tekniske virkemidlene hun har som keramiker. Under kunstnersamtalen kunne hun fortelle fascinerende historier om hvordan glasuren påvirkes av innslaget av forskjellige mineraler og effekten av brenning i ulike ovner og temperaturer.

De siste årene har brukskunstbegrepet dukket opp i interiørblader og tilsvarende sammenhenger. Som ved et under er den negative ladningen forduftet. Dette var blant observasjonene som fikk Kunstnerforbundet til å gå ut med invitasjon til utstillingen «Pottery is back!». Utstillingen er en litt forsinket jubileumsfeiring i galleriet. Tittelen er en morsomhet, for enkelte vil hevde at «pottery never left». At det er tilfellet ser vi i nettopp Kunstnerforbundets årlige juleutstilling, der kopper, glass, vaser og fat i ulike materialer er en tilbakevendende og svært populær del av salgsutstillingen. Bruksaspektet har aldri forsvunnet, det er bare ikke blitt verdsatt av dem som har definisjonsmakten.
«Pottery is back!» vises nå, og der er nevnte Elisa Helland-Hansen en av de mest markante deltakerne med sine «Kimchi»-krukker for fermentering av grønnsaker. De er vakre og har en håndverksmessig presisjon som sammen med Guri Sandviks usedvanlig presise vaser, kopper og skåler står fram som unntaket i utstillingen. Med hensyn til skjønnhet deler hun posisjonen med en annen nestor i faget, Nina Malte­­rud (født 1951), som viser utsøkt vakre tallerkener. Legger du til Torunn Moseidvågs tradisjonelle trønderkeramikk i form av skillingsskåler, har jeg nevnt objektene som det vil være bred enighet om at tilfredsstiller kravene til både skjønnhet og bruk.

En av mine kritikerkollegaer viste sin begeistring for «Pottery is back!» i en anmeldelse i Klassekampen for en uke siden. Jeg er ikke like overveldet. Brukskunstbevegelsen har dype røtter i både norsk og internasjonal kunsthistorie, og Kunst­ner­­forbundet har en sentral rolle i den norske historien. Inntil for få år siden hadde de et fast rom for kunsthåndverk. På den annen side er det lenge siden skjønnhetsbegrepet var en relevant størrelse i utøvelsen av kunstkritikk, og håndverksbegrepet har også stått i skyggen en lang stund – selv om det har fått ny aktualitet de siste årene. Like fullt finner jeg det både påfallende og interessant at en stor del av utstillingens objekter gjør et poeng av og fremhever teknisk imperfeksjon. Det gjelder spesielt Sara Skotte og Sigrid Espelien hvis objekter har godt synlige sprekker. Nå kan jo det være et poeng i seg selv, men i en sammenheng som dette antar jeg at de flestes forventninger er ganske annerledes.

Det sentrale spørsmålet i denne sammenhengen er hva «pottery» innebærer? Ut­­stillingens kurator, Gjertrud Steinsvåg, definerer det ikke. Det engelske begrepet kan oversettes med både keramikk, leirvarer og pottemakerindustri. I praksis forbindes det med tradisjonell pottemakerkunst (der kom det «problematiske» kunstbegrepet igjen!), gjerne knyttet til objekter formet på dreieskiven. Et annet aspekt mange vil forbinde med begrepet er at objektene skal kunne brukes. Med andre ord: Brukskunst. Men slik er det ikke blant kunstnerne. Da Kunstnerforbundet inviterte til utstillingen fikk de 103 søknader fra et bredt spekter av kunstneriske praksiser. 28 stykker ble valgt ut, og disse representerer et mangfold av svar på hva «pottery» er. Bruksaspektet er tydelig til stede, men det dominerer ikke. Her er det både foto og papirklipp, og flere gjenstander som definitivt hører til i kunstdelen av kunsthåndverksbegrepet. Et stort veggobjekt av en tredje nestor, Marit Tingleff, og to objekter på gulvet av Hedvig Winge har absolutt ingen bruksverdi. Og spørsmålet om (pengemessig) verdi poengteres av de tre kunstnerne bak «Keramisk Take Away» (Hanna Björkdahl, Lissette Escobar og Ida Olesdatter Barland). De stiller ut sine håndlagde krus og ber publikum som vil kjøpe betale det de synes de er verdt og legge pengene i en konvolutt.

Så nok en gang blir det et spørsmål om definisjonsmakt. Når andre utenfor feltet tar brukskunstbegrepet inn i varmen er ikke kunsthåndverkerne sene om å gjøre det samme. Det åpner og utvider feltet, og det bekrefter en tendens fra de senere år. Opprettelsen av Norske kunsthåndverkere for 40 år siden skjedde blant annet fordi deres kunstneriske praksis var underkjent. Kunsthåndverkerne har ført en vellykket kamp for å bli anerkjent og akseptert på lik linje med andre kunstnere. Mangfoldet er blitt større, og maleriets dominans som mer verdifullt enn andre kunstneriske uttrykk er bygget ned. Med aksepten av begrepet «pottery» utvides feltet ytterligere. Det er en tendens som bekreftes av andre kunstnere. Det beste eksemplet er Guttorm Guttormsgaard, som hadde en stor utstilling som fylte hele Stenersenmuseet i fjor. Hans samlervirksomhet gir kunstnerisk anerkjennelse til alt fra taterarbeider til masker og bøker. Utstillingen i Kunstner­forbundet er et vendepunkt, og tar makten bort fra puritanerne. Men sammensetningen viser at de har ikke sluppet taket helt – ennå.