Potent kunst i Ekebergskogen

Det er liten tvil om hva slags kjønnsorgan som strutter mot himmelen i Ekebergparken. Like innenfor innkjøringen til restauranten får publikum mannens potente pryd rett i fleisen. Kunstner Sarah Lucas har kalt skulpturen «Deep Cream Maradona», og den var hovedattraksjon under Lucas’ utstilling i den britiske paviljongen under Venezia-biennalen i fjor. Ekebergparken har med andre ord skaffet seg ett av den meget anerkjente, britiske kunstnerens viktigste verk. Slik styrker de skulpturparkens posisjon i det internasjonale kunst- og turistmarkedet.

Eiendomsmagnat Christian Ringnes hadde ikke helt skjønt hvordan han skulle angripe offentligheten da han lanserte sitt ønske om å bruke Ekebergskogen til en skulpturpark til kvinnens pris. Lett karikert kan vi si at han så for seg en lang rekke barbrystede kvinneskulpturer som skulle gjøre Ekebergrestauranten (som selskapet hans hadde pusset opp fra ruinstatus for flerfoldige millioner) mer attraktiv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ideen ble ikke godt mottatt, og protestaksjonene var heftige frem til åpningen i september 2013. Fritt ord bevilget 80.000 kroner til lederen av Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen, som ønsket å skrive bok om skogen og alt som var galt i prosessen frem mot byggingen av skulpturparken. Boken er fortsatt ikke utgitt, og aksjonens hjemmeside er ikke blitt oppdatert siden høsten 2013. Protestaksjonen har druknet i folkelig entusiasme.

Heldigvis var det én hake ved Ringnes’ ide, nemlig det at skogen eies av Oslo kommune. Og for å få lov til å bruke skogen måtte Ringnes underlegge seg kommunens kunstutvalg. Idéen ble moderert til «det feminint inspirerte i alt sitt mangfold», noe som kunne bety hva som helst. Ved åpningen rommet skulpturparken 31 kunstverk. De forholdt seg svært varierende til begrepet femininitet. Etter hvert som samlingen har vokst er ikke det feminine innslaget blitt større. Og med Sarah Lucas sin skulptur får Ringnes’ drøm det endelige dødsstøtet.

Les også: Vraket 
kvinne­-
skulpturer

Maradona-variasjonen er strategisk plassert ved inngangen til parken. Den glinsende gule skulpturen, som er en avstøpning av en figur laget av strømpebukser stappet med et mykt materiale, kan sees som en metaforisk fremstilling av en kåt mann. Ereksjonen er i ferd med å eksplodere. Hodet og testiklene (eller ballene i dagligtale) er overdimensjonert, mens torsoen og ryggraden er ganske tynn og fislete.

Ballene kan også sees som et par kvinnebryst. Det gir skulpturen en tvetydig kvalitet som understreker den åpenhet den bør betraktes med. Det at det er en kvinne som har laget skulpturen er en humoristisk faktor i seg selv. Det feminint humoristiske, kanskje ertende, blikket speiles i formens manglende perfeksjon, noe som minner oss om at det er et (kjønnsmessig) hav mellom denne skulpturen og Jeff Koons’ perfekt formede ballongskulpturer. «Deep Cream Maradona» kler den uhøytidelige profilen skulpturparken etter hvert har fått.

Samarbeid mellom offentligheten og privat kapital har lange tradisjoner. Nasjonalgalleriets samling hadde vært fattig uten donasjonene fra skipsrederne som stiftet venneforeningen like etter første verdenskrig. De fleste kunstmuseene har små innkjøpsbudsjetter, og private samlere og aktører som Sparebankstiftelsen gir viktige bidrag til offentlige kunstmuseer. Private museer som Astrup Fearnley og Würth-samlingen på Gjelleråsen utenfor Oslo, samt den fremragende skulptursamlingen på Christen Sveaas’ Kistefos-museet (som er litt mer «high-brow» enn Ekebergparken) er andre eksempler som kommer offentligheten til gode.

Les også: Siste klage avvist

Da jeg anmeldte skulpturparken i 2013 var konklusjonen at Ekebergparken er blitt overraskende bra. Jeg mente at den ville bli like høyt elsket og flittig brukt som Vigelandsparken. Det ble folkevandring, og motstanden har stilnet, for ikke å si dødd helt bort. Christian Ringnes smiler sikkert i det skjegget han ikke har, men det er den kommunale styringen vi kan takke for at Ekebergparken er blitt en folkelig og populær attraksjon. Skogen er ikke blitt rasert, og det må da være bra at mange mennesker bruker skogen og går tur der nå, etter at skulpturparken ble ferdig?

Les anmeldelse: Det makabre er aldri langt unna i Morten Viskums kunst