Postkort fra Oslo

– Jeg er ikke helt i riktig modus til å drive og pushe albumet. Det er bare noe låter, ler han.

Emile the Duke, som i fysisk format heter Emile Leon Aasen, har ikke noe særlig behov for å selge seg inn til media, men skjønner at han burde det. Han må jo det. For nå er «Gult album» endelig klart for å møte verden – resultatet av en sommer som viste seg å bli veldig spesiell, synes han.

Les anmeldelse: «Månelyst i Flåklypa»: Eventyrlig måneferd DA+)

Gule briller

Nøyaktig hva som var så spesielt med denne sommeren, vet han egentlig ikke.

– Jeg bare ble inspirert.

Han kjøpte seg sykkel på loppemarked for første gang på kjempelenge, hadde ikke sykla siden han var barn. Og i bakgården fant han noen briller.

– Det er noen Oakley-briller som er slik at når du tar de på deg så blir alt helt gult. Det hadde noe med det å gjøre. «Gult album». Det var deilig å lage noe lette greier.

Det tenkte han i hvert fall i begynnelsen i arbeidet med albumet.

– Men etter hvert som jeg jobba mer og mer og mer med det, assosierte jeg gult med sykdom. Han skjønte at albumet plutselig ikke ble så lystig lenger. Men at han valgte fargen gul, er heller ikke så tilfeldig som at han fant et par Oakley-biller. Aasen har lest seg litt opp om fargepsykologi på Google:

– Gult er en flamboyant, struttende farge. Men det er også en man skal være litt forsiktig med å ha for mye av. Det er en grunn til at alle skiltene i trafikken og sånn er gule, for det er faresignaler. Men jeg håper ikke det er for mye sykdom på albumet. Det er jo for så vidt interessant.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Oslo-postkort

Aasen selv mener alle låtene på hans gule album er som en varm kniv i smør. Veldig enkelt. Ingen utfordringer. Ei låt har derimot vært litt seig. Han har miksa den om minst ti ganger, senest i går. Men bortsett fra at albumet kom til på sommeren, og han er inspirert av gult, har ikke albumet noen spesiell tematikk. Det mener artisten selv, som blant annet har gitt ut album om det å være hverdagsmenneske i «Aasen» og hverdagsmennesket som tar helg, med «Aasen tar helg».

– Dette er på en måte ingenting. Det handler mer en stemning.

– Jeg får en følelse av at dette, på lik linje med tidligere prosjekter du har gjort, er et ærlig postkort dedisert til Oslo fra en oslogutt, akkurat som den av flere utropt som Norges nye Ole Paus, nemlig Mae sitt album «Proletar Adel» fra tidligere i år? Der han lagde høst, lagde du sommer – selv om albumene deres kom henholdsvis før og etter sommerferien?

– Jo, ja. Kanskje. Det er jo om betraktninger av ting i Oslo. Jeg elsker jo Mae, men jeg må høre på det albumet der sånn litt og litt, for jeg føler at han kjefter på meg. Jeg vet jo at han ikke gjør det. Han kjefter jo kanskje heller på seg selv. Og det er jo sant det han sier, da: Livredd for tannlegen, men pusser jo ikke tenna.

Burde heller høre på deLillos

– Du synes det høres ut som at Mae «kjefter». Hvordan, eller hvorfra kom Emile the Duke sin særegne flow og stil?

– Det var ut av frykt for å høres ut som en rapper. For det er det siste jeg vil. Det er bare det det er.

Aasen påstår likevel at han har kommet over det der nå. Det er ikke så ille lenger, bedyrer rapperen fra Oslo Vest.

– For all del, jeg har ikke noe imot rappere. Men om det er slått opp et stort bilde av meg i avisa, også står det under «rapper», så blir jeg litt sånn… Men det er greit. Jeg bare synes det blir et litt for enkelt stempel, mener han.

– Jeg har vokst opp med hiphop og sånn, men jeg har ingenting av den følelsen i meg lenger. Ingenting som gjør at jeg på noen som helst måte får lyst til å gestikulere det, eller si noe som har noe med den hiphop-kulturen å gjøre. Jeg tror kanskje det kan være fordi jeg skammer meg over at jeg var så opptatt av rap da jeg var liten. Jeg burde kanskje vært opptatt av helt andre ting, reflekterer han.

Han vokste opp med å være veldig opptatt av hiphop.

– Alltid rap, liksom, snakket med kolleger på skolen: «Har du hørt om ham? Du vet han som er bra Bronx?», og «Nå har de krangla». Og «hør på han her, han kommer fra Brooklyn, og han mener sånn og sånn». Men jeg mener... det har ingenting med vårt liv å gjøre. Du burde høre på deLillos, liksom. Det rappere i USA gjør, er veldig langt fra våre liv her, egentlig. Eller, kanskje jeg bare snakker for meg selv.

– Men hva tenker du om norsk rap om dagen?

– Jeg synes det har blitt veldig bra. Det er veldig mye allsidig, og folk har sine egne personligheter. Jeg følger ikke så mye med, og hører ikke på så mye, men jeg blir imponert de gangene jeg gjør det, i motsetning til før. Det trenger du ikke skrive, hehe.

Les også: Regissøren om French og Moland-film: – Ingen forsvarstale

Tør for lite

– Har du noen gang angra på noe du har laga tidligere, eller noe du har sagt i låttekster?

– Nei, det har ikke skjedd enda. Men det burde skje. Det betyr kanskje at jeg tør litt for lite. Jeg burde tørre si litt flere ting. Jeg har en del kompiser som gir feedback, og det fører til at jeg sikkert selvsensurerer meg litt. Jeg er veldig tilbakeholden i forhold til veldig mange andre. Jeg sier ikke så mye personlig, men holder det veldig tilbake. Dette kommer aldri til å selge dette albumet i det hele tatt!

Han ler høyt. Men er det ikke likevel noe dypere som skildres på dette albumet? Noe mellom linjene som låta «Lemonade» egentlig forsøker å si, for eksempel?

– Nei, kan Aasen skuffe oss.

– Den handler om noe så enkelt som at jeg bare liker lemonade. Jo, også er den historien i låta også sann.

En tidligere kollega av ham ved navn Tonje spiste faktisk to sitroner til frokost hver dag. – Men jeg huska det feil, for det er lenge siden. I låta sier jeg at du får tykt blod hvis du spiser mye sitron. Men det er egentlig omvendt, for jeg googla det. Men det var etter jeg hadde spilt inn. Så tenkte jeg at jeg burde spille det inn på nytt, så jeg ikke skulle virke helt ute å kjøre.

Men Aasen ombestemte seg likevel:

– Det var fordi jeg ville holde meg tro til slik jeg huska historien. Selv om sitroner er blodfortynnende, ikke fortykkende. Og Tone spiste så mye sitron at hun måtte gå på blodfortykkende. Men jeg spiste også en del sitroner, og da jeg hørte det, begynte jeg å kjenne litt sånn hypokondrisk på det selv da: «Æææh, føler meg litt rar. Kanskje det er de sitronene?» Så slutta jeg å spise så mye sitron.

Les også: Fredrik Værslev: En suksesshistorie uten like (DA+)