Kultur

Filmanmeldelse: «Hillbilly Elegy»: Postkort fra et skråplan

Gode intensjoner til tross, filmversjonen av bestselgeren «Hillbilly Elegy» er blitt et nøytralt melodrama med sterke skuespillerprestasjoner.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Hillbilly Elegy»

Regi: Ron Howard

USA, 2020

J.D. Vance hadde veldig flaks med timingen da hans omstridte bestselger «Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis» ble publisert i forkant av presidentvalget i 2016. En selvbiografisk skildring av hans oppvekst i rurale Kentucky; preget av dyp fattigdom, hjemmevold og en narkoman alenemor med psykiske problemer. Trange kår som ikke forhindret at Vance studerte på det prestisjefylte Yale-universitetet, og i dag er en velstående risikokapitalist. Mens den ene halvparten av USA strevde med å begripe hvordan den andre halvparten kunne finne på å stemme inn en mann som Trump i Det hvite hus, ble «Hillbilly Elegy» holdt frem som en slags forklaring. En antropologisk fasit som skildret livssituasjonen til den ignorerte underklassen i USA, og de sosioøkonomiske forskjellene som pisket opp frustrasjonene i den amerikanske folkesjelen.

Les også: Fire timer. Det var tiden det tok et dødelig flammehav å utslette lokalsamfunnet (+)

Alle de røde nakkene som håpet på bedre kår, og bare fikk en rød kaps tredd ned over øynene. Boken ble hauset opp som «essensielt lesestoff for dette øyeblikket i historien» (ifølge «New York Times») «en av de viktigste bøkene skrevet om USA» («The Economist»), og «en sivilisert guidebok til et usivilisert presidentvalg» («The New Yorker»). Ikke akkurat småtteri. J.D. Vance ble samtidig kritisert for å trekke lettvinte konklusjoner basert på subjektive opplevelser, og for å være drevet av politiske ambisjoner. Vance tilhører den verdikonservative høyresiden som mener at fattigdom til stor del er selvforskyldt, og at den amerikanske drømmen venter på alle som skjerper seg, studerer og jobber hardt. Det fungerte jo bra for hans del.

Les også: Filmanmeldelse: «Oslo – København»: Nøkternt kammer-cruise fra Jan Vardøen (+)

J.D. Vance er imidlertid ingen Trump-supporter, og gir i intervjuer inntrykk av å ha et mer reflektert syn på de sosialøkonomiske forskjellene i USA enn mange republikanske politikere. Han ble uansett en gjenganger i debattprogrammer, fast CNN-kommentator og en tydelig stemme i MAGA-æraen. Og mens verden utålmodig venter på at Donald Trump blir dratt skrikende ut av Det hvite hus som en trassunge i en lekebutikk kommer filmversjonen av «Hillbilly Elegy». En Netflix-prestisjeproduksjon drevet av gode intensjoner, som har fint lite å si om tingens tilstand i USA - der over 73 millioner mennesker var vitne til Trumps opptreden i fire evighetsvarende år og sa «Ja, takk. Mer av dette». Isteden har «Hillbilly Elegy» blitt redusert til et nøytralt melodrama med sterke skuespillerprestasjoner, preget av Ron Howards anonyme, kompetente regi.

Les også: Anmeldelse «Saint Maud»: Det er øyeblikk her som provoserer fram ren gåsehud (+)

I 2011 sliter J.D. Vance (Gabriel Basso) med å finansiere jusstudiene da han får en telefon fra søsteren Lindsay (Haley Bennett) i Ohio. Deres mor Bev (Amy Adams) har havnet på sykehuset etter en heroinoverdose, og J.D. må kjøre hjem for å rydde opp i problemene. Bev er mer eller mindre hjemløs, gir inntrykk av å være bipolar og har en sta stolthet som skurrer med livssituasjonen. Tilbakeblikk til J.D.s oppvekst på nittitallet (som tenåring spilt av Owen Asztalos) kartlegger de gode og dårlige dagene. Bev var en smart mønsterelev med jobb som sykepleier, men ikke mentalt utrustet til en rolle som alenemor. Hun gjør så godt hun kan, men et stadig skiftende galleri av upålitelige kjærester, rusmisbruk og psykiske lidelser skaper et ustabilt hjemmeliv. Bev har et eksplosivt temperament som går særlig hardt utover sensitive J.D., med voldsepisoder som gjenspeiler hennes egen turbulente, traumatiske oppvekst.

Les også: Anmeldelse «The Sunlit Night»: En amerikansk fisk i norske Lofoten (+)

J.D. er på full fart til skråplanet da hans eksentriske bestemor «Mamaw» (Glenn Close) tar et gripetak i tøylene, og gjør et krafttak for å gi guttungen litt disiplin, arbeidsmoral og motivasjon til å gjøre noe ut av livet sitt. «Hillbilly Elegy» forteller en historie vi har hørt tusen ganger før, ofte i livshistoriene til folk med rikdom og velstand. De befinner seg ofte i grenselandet mellom «inspirerende» og «nedlatende», siden amerikanere så ofte forveksler ren flaks og opportunisme med velfortjent belønning for hardt arbeid. Manusforfatter Vanessa Taylor (som ble Oscar-nominert for Guillermo del Toros «The Shape of Water») har luket bort de politiske kommentarene fra boken, og gjør sitt beste for å være nøytral.

Les også: «Håp» er norsk Oscar-håp

Dette materialet trenger desperat en sterk stemme med en klar synsvinkel, og definitivt ikke en anonym håndverker som Ron Howard. Fremfor å si noe konkret om folkesjelen i rødstatenes mest rurale strøk (og utfordringene som gjør dem til lette ofre for manipulasjon av kyniske politikere), nøyer Howard seg med å gjenfortelle «Hillbilly Elegy» som et overflatisk familiedrama. Han drar boken inn i sin egen komfortsone, og forminsker kraften denne historien opprinnelig hadde.

Les også: Filmanmeldelse «I am Greta»: Kanarifuglen i gullgruven (+)

Til gjengjeld er skuespillerprestasjonene her av høy klasse, og alle ser ut til å være veldig opptatt av å unngå lettvinte «white trash»-stereotyper. Amy Adams gjør en kraftprestasjon som kanskje er litt for kalkulert i sine forsøk på å sanke nok en Oscar-nominasjon (noe som i så tilfelle blir hennes sjuende), men fortsatt er full av interessante nyanser. Glenn Close er ugjenkjennelig som den eksentriske bestemoren, og under slutteksten får vi se glimt av hjemmevideoer som demonstrerer hvor imponerende nære de kommer personene de portretterer. Synd de investerer så mye arbeid i en film uten formål, som kunne ha gitt en stemme til de marginaliserte og åpnet opp en dialog om polariseringen i USA – men isteden bare velger å gjenta gamle floskler.