FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Pop og politikk på Øya

Billy Bragg er en protestsanger av den gamle skolen.

30 år er gått siden Billy Bragg stormet inn på scenen, alene med en elektrisk gitar, med sterkt politisk ladede sanger, romantisk fingerspissfølelse, kombinert med en humoristisk sans som fikk konsertene hans til å balansere elegant på ei tynn linje mellom komedie og sterke meninger. Han er blitt gråere i håret nå, men ellers er alt ved det samme når han spiller «There Is Power In A Union», «A New England» og en liten rekke gamle og nye sanger. Med lange flammende taler mellom låtene, som er like underholdende som selve sangene.

Fortsatt aktuell

- Jeg skal jo underholde. Hvis ikke hadde det blitt så kjedelig at folk like godt kunne gå på et politisk møte. Jeg vil ikke være en todimensjonal raddis, sa han til Dagsavisen før konserten på Øya i går.

Billy Bragg er en protestsanger av den gamle skolen, som tar opp arven fra Woody Guthrie, som ble født for 100 år siden i sommer. Bragg har satt melodier til en rekke av Gurhries etterlatte tekster (på to «Mermaid Avenue»-album sammen med gruppa Wilco).

- Guthrie er aktuell etter 100 år fordi tankene hans fortsatt er relevante. Jeg synger ofte en av sangene hans som heter «I Ain’t Got No Home In This World», som handler om folk som blir fratatt hjemmene sine av bankene. At spillere på børsen tjener millioner, mens vanlige mennesker ikke har noe å leve for. Den kunne vært skrevet i forrige uke, sier Bragg. I går var det Guthires «All You Facsists Bound To Lose» som fikk en luftetur på Øya.

 

Rosekoret

Etter at «Rosekoret» sang «Barn av regnbuen» sammen med Lillebjørn Nilsen på Youngstorget i vår skrev Billy Bragg en kommentar om fenomenet i den britiske avisen The Guardian. Her mente han at stemmene på Youngstorget hadde større kraft enn hundre avisartikler, sinte blogger og minneord på Facebook.

- En sang kan kanskje ikke forandre verden, men den kan spille en rolle i livene til folk. Den kan få deg til å forstå at det er andre som tenker det samme som deg, og få deg til å føle deg mindre ensom. Jeg tror det var dette vi så i Oslo. Folk trenger fortsatt sånt. Et øyeblikks forløsning. Musikk kan hjelpe til med dette, mener han.

 

Kampsanger

I fjor ga Billy Bragg ut det digitale albumet «Fight Songs», en samling av sanger som han opprinnelig skrev, spilte inn i full fart, og la ut på nettet umiddelbart. Som får ham til å tro at fok fortsatt liker å høre om politikk i popmusikk. Som sangen han skrev om skandalene i britisk tabloidpresse: «Never Buy The Sun».

- Jeg skrev en sang om disse avlyttingsskandalene, jeg spilte den på en opptreden i Leeds, og folk applauderte etter hvert vers, sier han entusiastisk. Og fortsetter å snakke glødende om sin kontinuerlige kamp mot det konservative partiet i hjemlandet, og ikke minst om betydningen av OL i London for forståelsen av et multikulturelt Storbritannia.

- Da jeg var 19 år gammel gutt fra arbeiderklassen hadde jeg én måte å bli hørt på: Lage sanger, og spille dem på konserter. Men det tar tid å få folk til å høre på. Er du 19 i dag kan du skrive noen linjer og poste dem på Facebook eller Twitter. Det er åpent for alle. Men - her er problemet sammenlignet med min jobb: Ingen har skrevet en tweet som kan få meg til å gråte. Ingen har skrevet en tweet som får dem invitert til en festival i Norge. Det finnes ikke festivaler for folk som skriver på Facebook.

- Det er flott å dele ideer, men hvis du vil se deg om i verden, og bli betalt for det, bør du begynne å synge. Unge mennesker er fortsatt interesserte i politiske sanger. Se på Ed Sheerans «The A-Team», med en video om narkotika og prostitusjon som er sett 18 millioner ganger på YouTube (40 millioner faktisk, red, anm.). Kom ikke og si at unge i dag ikke vil høre politisk musikk.