Nashornet kombinerer skrekk og refleksjon på en vellykket måte.

Politisk skrekkteater

Nashornet er en av de sjeldne forestillingene som blir bedre jo mer man tenker på den i etterkant.

 

5

TEATER

«Nashornet»

Av Eugène Ionesco, omarbeidet og oversatt av Ingrid Weme Nielsen

Regi: Ingrid Weme Nielsen

Scenografi og kostyme: Mia Runningen

Med: Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Julie Moe Sandø, Geir Kvarme, Trini Lund, Elisabeth Sand

Scene 2, Det Norske Teatret

Dramatikeren Eugène Ionesco skrev på 1950- og 60-tallet fire dramaer som alle har karakteren Bérenger i sentrum. Sist vi traff Bérenger, var i styrtmorsomme «Kongen dør» på Nationaltheatret i vinter. I «Nashornet» er Bérenger ikke konge, men en alkoholisert kontorarbeider som blir vitne til at alle rundt ham forvandles til nesehorn.

Stykket billedliggjør på en fryktinngytende måte hvordan en ødeleggende massebevegelse brer seg i et samfunn, men det psykologiserer ikke og går heller ikke dypere inn i andre historiske forhold som økonomi, politikk og sosiale klasser. Det kan derfor appliseres på fortellinger om mange typer av massebevegelser, og regissør Ingrid Weme Nielsen har laget en versjon for Det Norske Teatret som vel er det første stykke politisk teater i år som har satt en støkk i meg.

For Weme Nielsen benytter anledningen til å bruke skrekk som virkemiddel, helt fra Elisabeths Sands skrik skjærer gjennom rommet når det første neshornet kommer. Siden skal lyden av horder med neshorn følge oss forestillingen igjennom, og senere får vi oppleve en veldig farlig Svein Roger Karlsen i forvandling fra Bérengers venn Jean til et av disse fryktinngytende dyrene. Alt dette minner mye om sånt vi ser i skrekkfilmer, men vi minnes også stadig om at dette er virkelig ikke noen film, dette peker på noe som skjer i verden akkurat nå. Og imens sitter Julie Moe Sandø der med gitaren sin og gir oss nydelige tolkninger av 70-tallsslagere som «Blowin’ in The Wind» og «The Times They Are A- Changin’». Så hva skjedde egentlig med flower power? kan man spørre seg selv. Var det hele bare en drøm?

Denne oppsetningen av «Nashornet» er en av de få teaterforestillingene som blir bedre jo mer man tenker på den i etterkant. Forestillingen gjør det geniale å snakke til oss på en intellektuell, analyserende måte i tillegg til elementene av skrekk, som appellerer sterkt til det emosjonelle. Her er det mange lag. I Mia Runningens svært fleksible og foranderlige scenografi er det skrevet sitater som «Er rettferd logisk?», «Kva er eit menneske?», og her er hint til «En folkefiende», og «Animal Farm». Forestillingen minner oss om alle de tekstene i vår kultur som har lignende tematikk som Nashornet, som advarer mot massebevegelser og diktatoriske styresett. Allikevel kommer fortsatt presidenter med diktatoriske trekk til makten, lovlig valgt. Alle trådene og referansene i denne oppsetningen kan innby til ulike lesninger av forestillingen, selv om den nok heller mot en pessimistisk fremstilling av tingenes tilstand. For hva hjelper det vel om man har alle intellektuelle og analytiske evner når katastrofen (her neshornene) allikevel kommer?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Per Schaanning som Bérenger og Svein Roger Karlsen som Jean må berømmes for et gnistrende samspill særlig i tredje akt. Forestillingens intensitet i spillet er nok ikke like god over det hele, og neshornene er ikke like skumle når vi endelig får se dem, men som sagt har man så mye med seg etter forestillingen at det som måtte være av dødpunkter, blekner. Når Nashornet ikke bare stiller seg pent i rekken av hovedstadens ulike politiske teaterforestillinger, men faktisk skiller seg ut, skyldes det flere forhold. Ionesco gjorde selvsagt et par bra ting, men vi skal ikke undervurdere det kunstneriske laget på det Norske Teatret heller.