Politisk skjønnhet på Hovedøya

Det er nesten ikke til å tro, men i Inger Johanne Rasmussens hender kan selv blomster bli politisk aktivisme. Som kunstner er Rasmussen (f. 1958) kjent for et utsøkt håndverk og særpregede og stiliserte komposisjoner der blant annet blomster er en aktiv, estetisk ingrediens. Politikk har ikke akkurat vært en fremtredende faktor i hennes store (og små) billedtepper. Man kan riktig nok si at det ligger atskillig politisk sprengstoff i de stille hendenes oppmerksomme handlinger, men uttalt politiske holdninger har ikke vært synlig i tekstilkunstnerens produksjon.

Men så henger det altså der, til høyre innenfor inngangen i det vakre Lavetthuset på Hovedøya. Her, i et hus som har en militær historie, lyser blomstene i «Ukrainsk brudekrone» som en stillferdig, men aktiv, politisk protest mot krigens galskap. Det blomstertoppede teppet med de lange, blå båndene, er utstillingens nyeste verk. Det ble laget i ukene etter at sjokket fra Russlands invasjonskrig i Ukraina rystet en hel verden. Det ble ferdig like før utstillingen åpnet, tidsnok for publikum, men for sent til å bli med i den fyldige, retrospektive boken Rasmussen har laget til utstillingen.

Teppet trenger ikke mer enn tittelen for å gjøre det politisk. «Ukrainsk brudekrone» har en estetisk skjønnhet som samsvarer med det ukrainske folkets protest mot Russlands invasjonskrig. Én av tingene ukrainerne gjorde i dagene og ukene etter krigsutbruddet 24. februar, var å fylle sosiale medier med bilder av landets overdådig særpregede folkekunst. Brudekronene var én ting. Bilder av de broderte blusene, Vyshyvanka, har spredd seg verden over og er blitt til et globalt motefenomen. Det er fristende å sitere Winston Churchill, som meget fritt sitert skal ha sagt at uten kunst og kultur, hva er det da ved en nasjons liv verdt å kjempe for?