Politisk og besk satire fra en mester i faget

«Mickey 17» er en komisk fabel basert på romanen av Edward Ashton, og mer på linje med den sørkoreanske regissørens Netflix-eventyr «Okja» og «Snowpiercer» enn Oscar-filmen «Parasite». Noe som er helt greit for alle oss som har fulgt karrieren hans de siste tjue pluss årene, og setter tilsvarende stor pris på å se Bong Joon Ho boltre seg i sci-fi-sjangeren. «Mickey 17» er minst like politisk ladet som hans tidligere filmer: nok en besk satire om sosial urettferdighet, konsekvensene av kynisk kapitalisme, klassekamp og det enorme gapet mellom den privilegerte herskerklassen og alle oss andre.

Enfoldige Mickey Barens (Robert Pattinson) befinner seg på det aller laveste trinnet på den sosiale rangstigen i fremtidens USA, og ruinerte seg etter at den kronisk upålitelige barndomskompisen Timo (Steven Yeun) overtalte ham til å satse alt på en makron-butikk. Nå skylder de enorme summer til en sadistisk lånehai som finner stor nytelse i å mutilere gjeldsslaver med motorsag, og kompisene finner det tryggest å rømme jordkloden før betalingsfristen utløper. Løsningen er en ekspedisjon til den gudsforlatte isplaneten Nilfheim, der den tidligere presidentkandidaten Kenneth Marshall (Mark Ruffalo) og hans sausfikserte kone Ylfa (Toni Collette) skal opprette en menneskelig bosetning.

Marshall har opparbeidet seg en skare med fanatiske tilhengere som har skapt en religiøs kult rundt ham, mens de kravler over hverandre for å bli med på denne ekspedisjonen. Alle er totalt ute av stand til å innse at Marshall er en narsissistisk skittstøvel med altfor mye brunkrem og et umettelig behov for oppmerksomhet, som utelukkende er ute etter å utnytte tilhengerne for egen vinning. En fascistisk despot som drømmer om å skape «en hvit verden for overlegne mennesker», og forlanger nesegrus respekt uten å gjøre noe annet enn å posere. Så du kan jo gjette tre ganger hvem han er formet etter.