Muhammad Ali hoverer over Sonny Liston i Lewistin, Maine i 1965, da han var på høyden av karrieren rent sportslig. FOTO: JOHN ROONEY/NTB SCANPIX

Politisk drama i tungvektsklassen

Muhammad Ali er historiens største tungvektsbokser, men den største kampen utkjempet han uten hansker - mot amerikansk høyesterett. Nå er saken blitt film.

Kultur

CANNES (Dagsavisen): - Det er egentlig ikke en film om Muhammad Ali, selv om det tilfeldigvis er blitt det også. Det er en film om amerikansk høyesterett, sier Stephen Frears om filmen «Muhammad Ali’s Greatest Fight», som i helgen ble tilgjengelig på HBO Nordic.

For første gang på 30 år har regissøren bak filmer som «The Queen», «Farlige forbindelser» og «High Fidelity» laget drama direkte for fjernsyn. «Muhammad Ali’s Greatest Fight» er en skildring av det politiske dramaet i US Supreme Courts kulisser, da Muhammad Ali ble en av historiens mest berømte militærnektere. Dagsavisen møtte Frears i Cannes sammen med manusforfatter Shawn Slovo.

- Kom og sett deg her hvor jeg kan sitte og slå på deg, fleiper Stephen Frears til Slovo, og ler så røykkulene triller, vel vitende om at Slovo, som datter av hvite sørafrikanske ANC-aktivister, kan slå fra seg både fysisk og verbalt.

Slovo skrev historien om sine egne foreldre som ble til filmen «A World Apart», og er siden blitt en kjent manusforfatter med base i London. Som politisk engasjert ble hun fascinert av historien om Ali, legenden som i dag er hardt merket av Parkinson.

- Jeg tror noe av grunnen til at han er i så dårlig form, er at han måtte gi opp karrieren. Du er på det sterkeste som bokser når du er midt i tjueårene, men Muhammad Ali ble tvunget til å stoppe og bokse på verst tenkelige tidspunkt. Det kostet ham mye å gjenvinne posisjonen som verdensmester etter å ha gått gjennom hele den rettslige prosessen. De kampene han gikk for å kjempe seg tilbake til toppen var så harde at de bidro til å forverre sykdommen, mener Slovo.

 

Militærnekter

Alle husker historien om Cassius Clays vei mot toppen og tittelkampen mot Sonny Liston i 1964, og hvordan han ti år senere vant tittelen verdensmester i tungvekt igjen mot George Foreman i den såkalte «Rumble In The Jungle»-kampen i Zaire. Men de ti årene imellom er et mørkere kapittel for bokselegenden. I 1965 ble han politisk engasjert i menneskerettighetskampen og nær venn med Malcolm X. Han konverterte til islam og skiftet navn til Muhammad Ali, som igjen var grunnleggende for at han nektet å la seg innrullere i militæret av samvittighetsgrunner. Dette var i 1967, USA var i krig med Vietnam og offentlighetens skepsis mot Ali var tent, ikke bare på grunn av båndet til Nation of Islam, men også på grunn av uttalelsen om at han «ikke hadde noe uoppgjort» med Vietcong. Han ble dømt til fem års fengsel og fratatt tungvektstittelen, men anken skulle bli en hodepine for høyesterett, som måtte avgjøre om hans konvertering til islam ga han status som samvittighetsnekter.

 

Hjerteskjærende

- Jeg møtte Muhammad Ali under OL i London, det var hjerteskjærende å se hvilken tilstand han er i, sier Frears, som selv sluker alt av politisk og historisk materiale.

Med denne filmen kunne han kombinere begge deler, og tror ikke Ali egentlig var så samvittighetsdrevet som han ga inntrykk av da han nektet å la seg innrullere. Ali var på toppen av karrieren, og alt han ville gjøre var å bokse.

- Avgjørelsen ble ødeleggende, mener Frears, som baserer filmen på det indre liv i høyesterett.

Alle de ni dommerne forhåndsdømmer Ali, men blant dem er Kevin Connolly, assistenten til dommer John Harlan, som igjen begynner å bearbeide justitiarius Warren Berger. De to spilles i filmen av henholdsvis Christopher Plummer og Frank Langella. Prosessen mot en endelig avstemming skulle ta hele tre år.

 

Pirrende

- En ting er Muhammad Ali i seg selv og historien om han, men jeg tror politikken i rettssystemet var en vel så avgjørende faktor for meg da jeg valgte å lage filmen. Jeg har sterk mistro til rettssystemet og spesielt til høyesterett fordi den til tider har vært så politisk fundert. Og så er jeg blitt fortalt at ingen før har laget en film om det indre liv i en høyesterett, og det var selvsagt pirrende, sier 72-åringen.

- Du studerte jus selv en gang?

- Ja, mest fordi det var det man skulle gjøre den gangen. Men det var så kjedelig at jeg aldri i livet kunne fullføre. Teateret tok meg, sier han lakonisk.

Det er da også gamle venner fra et langt liv i filmen han har trommet sammen for anledningen, et oldboyslag som også teller Fritz Weaver, Danny Glover og filmregissøren Barry Levinsson. Men ingen andre enn Muhammad Ali kan spille Muhammad Ali, ifølge Frears, som valgte å bruke arkivopptak av legenden.

- Ingen skuespillere er så gode at de kan spille Ali. Enhver skuespiller ville blitt målt mot originalen, og det ville tatt fokus bort fra filmens egentlige tema. Slik det gjorde da Will Smith spilte Ali. Derfor var det klart helt fra begynnelsen at filmen skulle handle om høyesterett, dens indre liv og deres behandling av saken, og at Ali bare skulle vises gjennom arkivmateriale fra saken og fra ringen før og etter utestengelsen. Og det finnes svært mye materiale der han snakker om saken. Utfordringen ble å velge de rette klippene, sier Frears.

 

HBO-drama

Også regissøren er med på å skrive historie når han som en av filmbransjens absolutte tungvektere velger å lage film for TV.

- Men det er jo fra TV jeg opprinnelig kommer. På 70-tallet var alle de beste manusforfatterne tilknyttet TV. Nå er filmverdenen blitt mye mer sentralisert enn den pleide å være da en rekke mindre produsenter og selskap lagde film, så på ett vis er det naturlig at de gode kreftene går tilbake til TV som en protest mot byråkratiseringen innen filmen, sier Frears.

Han legger til at Alis utenomsportslige kamp var en sak HBO - selskapet bak serier som «The Sopranos», «Boardwalk Empire», «Game Of Thrones» og Steven Soderberghs Liberache-film - syntes det var verdt å lage en film om.

- Sannheten er at det er slik verden er akkurat nå. Talentene går til dem som er villige til å fortelle de gode historiene. Og Christopher Plummer og jeg diskuterte her en dag at det beste med å lage en TV-film er at du slipper alt presset som følger med en kinofilm. Jeg vet ikke om dette er framtida og hvor stor forskjell det vil utgjøre, men jeg er heller ingen idiot. Jeg ser hvilke filmer filmstudioene nå velger å lage, og det er, for å si det diplomatisk, noe helt annet enn «Muhammad Ali‘s Greatest Fight». Derfor støtter jeg HBO, fordi de utgjør en forskjell for oss som lager film.

mode.steinkjer@dagsavisen.no