Bøker

- Plutselig boblet hatet fram

Aldri har Ingvar Ambjørnsen møtt slikt hat som da han i Dagsavisen talte de papirløse asylbarnas sak. I hans nye bok møtes de utestengte og de selvvalgt isolerte.

- Hatet sydet. Så sterkt at jeg egentlig ble ganske overrasket over styrken. Folk sa ting som på ingen måte egner seg på trykk. «Landsforræder» er vel blant de mildere karakteristikkene de hadde av meg, sier Ingvar Ambjørnsen til Dagsavisen.

I vår engasjerte han seg i debatten rundt den såkalte returen av asylbarn, som er oppvokst i Norge, til land de aldri hadde besøkt eller ikke hadde vært i på flere år. «Barn er alltid uten skyld. Å sende dem ut i fremmede rom er et overgrep mot barn», uttalte han. Det syntes mange var altfor drøyt.

- Jeg gikk spesielt inn for å snakke kun om disse barna, ikke om norsk asylpolitikk generelt. Klart de er uten skyld! Men også det syntes visst mange var for mye. Jeg har aldri blitt møtt med slikt åpenlyst hat tidligere. Plutselig bare boblet det fram. Men jeg vet jo at det finnes der ute. Det er ikke internett som har brakt det fram, men på internett får Breivik-klonene utfolde seg fritt, sier han.

Tur i skogen

I Ambjørnsens nye roman, «Natten drømmer om dagen», dukker det også opp noen papirløse eksistenser, mennesker av den typen som er definert som uønsket her i landet, og som dermed føler seg tvunget til å gå under jorda - eller, som i romanen, ut i skogen.

- Generelt er det få innvandrere som forstår den der norske greia med å gå tur, eller med å dra på hytta langt uti skauen eller oppå snaufjellet. Kjøre fem timer fredags ettermiddag, og så tilbake søndags kveld, bare for en dags opphold? Bare for å være der? Utlendingene ler av oss. Og folk som kommer fra Afrika eller Asia er oftest skeptiske til skog. Dit går man ikke. Dermed møter man ytterst sjelden innvandrere langt uti naturen. På en ukes biltur i Finnskogen og over på svenskesida i sommer møtte jeg ikke en eneste innvandrer. Men i «Natten...» lar jeg ei jente med den bakgrunnen bevege seg inn i det området likevel, for å se hva som skjer da.

Avhopperne

Hovedpersonen i boka er Sune, en middelaldrende norsk mann, som selv melder seg ut av fellesskapet. Han vil heller trave rundt i naturen. Være fri. Han bryter seg inn i folks hytter, tar mat og klær, alkohol og våpen, før han stikker videre etter et par dager. Er i skogen i sommerhalvåret og langs kysten vinterhalvåret.

- Det er en roman om å hoppe av. På 80- og 90-tallet kjente jeg folk som Sune, som levde som ham. En slags skogs­punkere, freaks som røyker sine bønner og tar sine tripper, men som likevel var friluftsfolk med topp friluftsutstyr og skikkelige selvbergingsevner. I Tyskland fins det et helt miljø av vandrere. Menn, nesten alltid menn, med lurvete bikkjer og slitne hatter, som går og går. «Hva i all verden gjør dere her?», tenker alltid jeg, «når det står en million ledige hytter i Norge?»

Skogsånder

Perspektivet ligger hos Sune, som er bokas jeg-forteller. Han trekkes mot naturen, et sted som for ham også befolkes av en slags mytiske, eventyrlignende eksistenser. Ånder, nærmest, med vilje litt diffust forklart.

- Sune er en sånn som bryter seg inn, drikker opp rødvinen og stikker av med strikkekofta di. Men han er også en sånn som gjerne beiser hytteveggen din når han først er der, og som lytter til naturen. Han er en sympatisk type, egentlig, sier Ambjørnsen.

Invadert hytteeier

Selv om det Sune driver med, selvsagt ikke er lovlig. Normalt synes han hyttebøker er traurige greier. Men på ei hytte han liker spesielt godt, skriver han i den likevel, et takkebrev hvor han også gjør rede for diverse arbeid han har utført mens han var innom. Hytteeieren blir selvsagt kjempeindignert. I brevs form skriver hun tilbake til ham, også i hytteboka, om hvor invadert og krenket hun føler seg. Hvor feil det hele oppleves for henne. Om at han har tatt fra henne gleden ved det som er hennes.

- Jeg har hatt innbrudd selv, jeg. Det var innmari guffent. Så hytteeierens brev er det jeg som skriver. Klart man føler seg krenket! Men Sune bare driter i sånt. Han har plassert seg utenfor.

Kriminelt miljø

Mesteparten av kontakten han har med folk, er med andre som lever litt på utsida. Små- og storkriminelle som heller ikke ønsker så mye oppmerksomhet om det de driver med, men som åpner hjemmene sine for Sune hvis han trenger det, i retur for diverse tjenester han kan utføre for dem. Kurérvirksomhet, for eksempel, eller stjeling av våpen de godt kan tenke seg.

- Sune og kompisen Bjarne er ikke totalt på utsida. De tar jobber, ordner og fikser. Ønsker de seg tilbake i folden, går det fint å fikse. Det er den store forskjellen på dem, altså dem som lever i selvvalgt eksil og dem som er utstøtte, som de papirløse, sier Ambjørnsen.

Flere bøker herfra

Han har tenkt å oppholde seg i dette universet et par bøker til.

- Det blir ingen oppfølger, bind to og tre og så videre. Men det er figurer i «Natten drømmer om dagen» som jeg er nysgjerrig på og gjerne vil utforske videre. Kanskje vil Sune beskrives i tredjeperson i en av disse bøkene. Da er det ikke sikkert at bildet vi har av ham fra «Natten...» blir stående uendret, sier Ambjørnsen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen