«Piken med nålen»: En skakkjørt skillingsvise

Det som først gir inntrykk av å være et dansk prestisjedrama er isteden en kronisk deprimert cineast-skrekkfilm, løst inspirert av virkelige hendelser. Jeg vet sannelig ikke helt hva som skjedde med Oscar-akademiet i år, som nominerte både «Emilia Perez» og «Piken med nålen» i kategorien beste internasjonale spillefilm. Kanskje dette betyr at den eldre garden i akademiet endelig må vike for yngre krefter, som er mer villige til å ta ukonvensjonelle valg. «Piken med nålen» er uansett en god kandidat til å være Årets grimmeste film, som starter i en opphøyd tilstand av nærmest selvparodisk misære, og derfra sklir stadig dypere ned i den gjørmete håpløsheten. Så to tomler opp fra Lars von Trier, tipper jeg.

Det er vanskelig å påstå at dette er en publikumsvennlig filmopplevelse alle vil sette pris på, men det er uansett lett å beundre måten «Piken med nålen» er laget. Utstudert stilsikkert iscenesatt i svart-hvitt og kvadratisk Academy-format, med tablåer som gjenskaper de tidligere filmsnuttene til Lumiere-brødrene og den tyske ekspresjonisten F.W. Murnau, med scener som kunne ha kommet rett fra Tod Brownings «Freaks» (1932) og David Lynch-klassikeren «Elefantmannen» (1980).

Les også: Dokumentarfilmen «Stoltenberg – Facing War» er i internasjonal toppklasse