Kultur

Peter Handke: Spørrespill uten premie

Kontroversielle dramatikere kan også skrive tannløse dramaer. Det er Peter Handkes «Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet» et glitrende eksempel på.

Dagsavisen anmelder

3

TEATER

«Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet»

Av Peter Handke

Regi og bearbeidelse: Melanie Mederlind

Scenografi og kostyme: Katrin Nottrodt

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Med: Petronella Barker, Espen Reboli Bjerke, Mari Maurstad, Per Christian Ellefsen, Olav Waastad, Mari Strand Ferstad, Miriam Hansen Troøyen, Henrik Rafaelsen

Nationaltheatret

Å stille spørsmål ved gitte oppfatninger av en sak eller en hel verdensorden for den saks skyld, kan trygt sies å være en av den omstridte dramatikeren Peter Handkes viktigste agendaer, både kunstnerisk og i samfunnsdebatten. Og i stykket «Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet» fra 1989 vier han hele teaterteksten til å omhandle nettopp det å stille spørsmål og jakten på «det riktige spørsmålet».

Vi treffer et knippe karakterer i ulike faser av livet; De unge skuespillerne (Olav Waastad og Mari S. Ferstad) en eldre mann og kvinne (Mari Maurstad og Per Christian Ellefsen) samt to et sted der imellom; En utkikkspost og En gledesdreper (Espen R. Bjerke og Petronella Barker).

Sammen reiser de til det sonore landet langt mot nord på en spørrereise, og for å spille et spørrespill, slik at de kan finne «det riktige spørsmålet». Dette blant annet for at ikke det vakre i livet skal gå tapt og for at skuespillerkunsten igjen skal slutte å bare peke på selg selv og få relevans for andre enn skuespillerne selv.

Begrepet «det riktige spørsmålet» er hentet fra 1200-tallsromanen om Parzival som ved å stille et empatisk spørsmål til en syk fiskerkonge, leger fiskerkongen sår.

Hva det riktige spørsmålet måtte være utover det, forblir dette stykkets noe irriterende gåte. For her blir ideen om det riktige spørsmålet et veldig teoretisk anliggende, og når karakterene til slutt ankommer det sonore landet, er besøkets høydepunkt i denne oppsetningen uttrykt som en julefeiring hos landets fastboende (Henrik Rafaelsen).

Å sitte å se på forestillingens trivielt pyntede, glitrende plastjuletre som målet for denne reisen er nesten like skuffende som å oppdage for første gang at det ikke finnes noen egentlig Trollmann fra Oz i den kjente filmen.

Les også: Med fantasien som livbøye

Ellers er denne reisen ikke overraskende fylt med flust av spørsmål, og en masse intertekstuelle referanser. Parzival er også med, i Miriam H. Troøys fine og vare skikkelse som ofte har følelsene utenpå.

Hun er kanskje den eneste åpningen til at man kan relatere seg til dette når hun uten et eneste spørsmål danser en enkel, utildekket solo, som et sårbart og noe villfarent menneske på leting etter en vei.

Men ellers går mye på repeat; det er spørsmål det handler om, spørrehjul og spørrepalass, spørrekonger og spørremasker. En lek med språk, ja vel, men også ganske tomt.

Før denne forestillingen leste jeg deler av Mollerin og Hagerups bok «Handke-debatten», en sammenstilling av alle de ulike debattinnleggene som dukket opp etter tildelingen av den internasjonale Ibsenprisen til Peter Handke i 2014.

En leseropplevelse som i høysete grad inspirerte til spørsmålstillinger av ulik art. Og en opplevelse vel så interessant som Handkes stykke «Kunsten å spørre».

For som flere av debattantene fremholder, er ikke Handkes dramaer like kontroversielle som hans politiske uttalelser, det er også «Kunsten å spørre» et eksempel på.

Men det er heller ikke noe ved akkurat dette stykket som rettferdiggjør den genistatusen han har fått som kunstner. De elementene som gir oppsetningen ved Nationaltheatret sting og noe som utfordrer, er det regissør Melanie Mederlind som står for.

Hun tar for eksempel inn en liten bit av Handkes kjente uttalelser om serbernes rolle i krigen i det tidligere Jugoslavia, hun lar de to eldre karakterene synge alle sine replikker, og hun lar andre akt åpne med at alle skuespillerne forestiller Peter Handke som ung, paranoid kunstner som bare lengter etter å bli forfulgt.

Les også: «Kielergata»: Vilt i villa

Men «Kunsten å spørre» oppleves som et ganske tannløst og mildt stykke teatertekst som foregår for mye i språket til at det lodder særlig dypt.

At det belyser nødvendigheten av å stille spørsmål, er ikke noe jeg skal bruke mot det, men det er på ingen måte noen ny fanesak (jeg nevner bare filosofen Sokrates). Et publikum som går på Nationaltheatret for å se et stykke av nettopp Peter Handke, er vel heller ikke innenfor det samfunnsegmentet som har sluttet å stille spørsmål.

Så på et vis virker stykket rett og slett litt overflødig. Og bortsett fra regissør Mederlinds allerede nevnte grep, er det ingenting ved denne oppsetningen som gir noen ny glød til spørsmålenes forunderlige verden.