Per Olov Enquist 1934 - 2020: En av våre aller største forfattere

Få forfattere har evnet å favne så bredt og lodde så dypt i sin egen samtid, som Per Olov Enquist (1943 – 2020), eller bare PO som en hel litterær verden kjente han som. Det var som om han hadde evnen til å se bevegelser og detaljer bak det åpenbare, alt det som ingen andre fikk øye på før han påpekte det.

Han skrev seg inn i folks hjerter med inderlighet og episke tankesprang, og gjennom en undergangsstemning som ga seg utslag av melankoli og tristesse selv når han var på sitt mest ironiske, sprelske og infame.

Med det som utgangspunkt nådde han svært mange gjennom ikke bare bøkene, men også via teaterscenen som dramatiker og gjennom filmatiseringene og hans egne manus.

Les også: Enquists oppstandelse

PO Enquists vennlige blikk og varme utstråling var heller ikke bare en ferniss, det stakk dypere og hadde også feste i en diktning som var som livet i seg selv, uten blygsel, uten tøyler, likevel med en behersket ro hvor blikket kunne tillate seg å hvile i øyeblikkene.

Slik skrev han livsklok og personlig litteratur som var større enn øyet kunne svelge, hele tida med spor av seg selv, gjerne med døden som følge og i takt med en sosialdemokratisk grunntro. Han ble et politisk kraftsentrum uten direkte partiverv i den svenske offentligheten, men de noen tusen spaltene hans i avisen Expressen talte sitt eget språk, på samme måte som kritikeren og tenkeren Enquist ble en grunnstein i svensk kulturliv.

Han kalte seg selv sosialdemokrat, og uttalte også at «jeg er sosialdemokratiet, men noen ganger forlater partiet meg».

I en årrekke var Per Olov Enquist hyppig nevnt som en naturlig kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han nådde store leserskarer gjennom sin originalitet og slagferdige fantasisprang, men måten han satte ord på besværlige uttrykk som død, religion, sosialdemokratiet eller den nordiske frykten for russerne gjorde han ikke nødvendigvis til folkelesning.

Les også: Bokanmeldelse: Beate Grimsrud: «Jeg foreslår at vi våkner»: Bedre kan det knapt bli

Han skrev som på en knivsegg, slik som i «Legionærene. En roman om utleveringen av balterne» (1968), som fikk Nordisk råds litteraturpris. Også her kom hans sterke dokumentariske stemme til syne, i en roman preget av grundige undersøkelser og et personlig tolket historisk bakteppe.

Enquist sto fram som kronikøren som på en og samme tid kunne uttrykke seg med distinkt finurlighet og male de bredeste lerretene med historiens tilfeldigheter som underlag, eller dens skikkelser. I Enquists diktning ble virkelighetens grensesprengere brikker i ofte kontroversielle framstillinger, enten det handlet om August Strindberg, Selma Lagerlöf eller Knut Hamsun.

Les også: Forfatteren P.O. Enquist er død

Og alltid hadde han døden i bakspeilet. Han snakket ofte om døden, og ikke sjelden sprang også historiene hans ut fra døden, enten ond og brutal som i den livsgranskende «Styrtet engel», for øvrig gjenstand for en unik scenetolkning av Kjersti Horn på Nationaltheatret, eller bakenforliggende som et pust fra hans eget liv som begynte i Hjoggböle nord i Västerbotten, i Carl Larsson-land, hvor faren døde før PO fylte året.

Livet hans fortsatte ved universitetet i Uppsala før det sprang ut i USA og Europa, i blant annet New York, København, Berlin og Paris, hvor det kulminerte 6. februar 1990, da han begynte «Et annet liv», som edru etter en kamp mot alkoholen ingen har beskrevet bedre enn han selv.

De utstøtte, de forbyttede og de fremmedgjorte spilte ofte hovedrollene, og kanskje så han seg selv som en av dem. I «Kaptein Nemos bibliotek» dikter han fra sin egen barndom hvor jeg-personen forbyttes med nabogutten på fødestua, og han skildrer hvordan dette preger hans videre oppvekst og forhold til litteratur når fantasien får sine første dult, en historie som i virkeligheten har rot i Enquists nære slekt og som her finner veien inn i hans egen, på samme måte som den dødfødte sporet en livslang identitetssøken.

Les også: Bokanmeldelse: Junichiro Tanizaki: «Hyllest til halvmørket»: En tur til Japan gir lys i mørket

I videre dokumentarisk forstand ble dette også underliggende tamer i flere av hans store romaner, som «Livlegens besøk», om opplysningsmektige Johann Friedrich Struensee som ble den danske kong Christian VIIs livlege og drev et fatalt renkespill, eller «Magnetiørens femte vinter», nok en historie fra 1700-tallets skyggesider som finner gjenklang i dagens tidsånd. Begge bøkene er filmatisert og har også på den måten nådd et stort publikum, slik flere av Enquists historier har gjort gjennom ulike bearbeidelser.

PO Enquist var sammensatt på en måte som bare kunne vært diktet fram om den ikke hadde vært sann. Han var avholdsforkjemperen og Blå kors-ridderen som ble bekjempet av flasken, idrettsmannen og høydehopperen som holdt konkurranseinstinktet ved like også som forfatter, og journalisten som lot seg forføre av diktningen.

Noen ganger gikk alt opp i en høyere enhet, som i idrettsromanen «Sekundanten», reportasjeboken med Expressen-artikler fra OL i München eller essaysamlingen «Kartritarna», med noe av det beste som er skrevet om Olof Palme. Det er nærmest en skjebnens ironi at Enquist går bort kort tid etter Max von Sydow, som spilte Knut Hamsun i Jan Troells film, en av mange Enquist skrev manus til og med skikkelser ofte fra virkeligheten som fikk et helt eget liv utenfor hans eget forfatterskap.

Les også: Max von Sydow 1929 – 2020: Den største av alle kjemper

Som alltid hadde Enquist en unik evne til å se enkeltmennesket med alle dets brister, skavanker, men også dets storhet. Og han så også seg selv, i «Et annet liv» ikke minst, memoarene som fortalte den da 53 år lange historien fra han ble født til han ble edru i 1990. etter å ha forsaket den totale undergang og døden i seg selv.

Selvbiografien (på norsk 2009) er et litterært mesterverk i sin sjanger, nådeløst selvutleverende og kløktig redigert. Blant annet er tre av hans ekteskap utelatt, eller som han selv sa, «de har lidd nok».

Uansett er det hans egen personlige skriving og valg som får det hele til å henge sammen, også hans eget liv. Som han selv sa, eller ville man blitt «tokig». Det siste ble han ikke. Det «tokiga» overførte han til sine romanfigurer, uavhengig av hvorvidt de hadde rot i virkeligheten eller ikke. Til varig glede og forundring for alle oss andre.