4
Red Hot Chili Peppers
«The Getaway»
Warner Music
Red Hot Chili Peppers er tilbake, både med et splitter nytt album og en turné som først tar dem til Roskilde-festivalen i månedsskiftet juni/juli, så til Oslo 8. september. Nå er det lov å begynne å glede seg. Ikke fordi de oppfinner hjulet på nytt, men fordi de utvikler det de kan på en måte som vitner om overskudd, om fortsatt relevans og om litt for mye californisk sol både på og under topplokket. Det har aldri skadet barn av verken P-funk eller ganske alminnelig galskap. Eller sagt på en annen måte, med «The Getaway» forflytter de festen fra de brede Beverly Hills-boulevardene til stranda, hvor ølet er lett boblende og blikket bak de ugjennomtrengelige solbrillene rettes kritisk mot all verdens dårskap. Hvis det er sånn at de gamle funkpunkerne ønsker å finne en fluktrute til framtida gjennom å bli et The Beach Boys for en ny generasjon, er de på god vei til å lykkes og samtidig lokke fansen med seg.
Kantene er borte, det samme er på langt vei den skarpe tungen og frekkhetens nådegave. Den sofistikerte sjarmen derimot, med Fleas flakkende, dominerende signaturbass og Chad Smiths evne til å skape fengende driv selv når alt annet dovner, er uforlignelig. Og Anthony Kiedis syngerapper bedre enn på mange år. Tenk «Californication», «Under The Brigde» og «Snow (Hey Oh)», og retningen er gitt.
Etter Red Hot Chili Peppers’ forrige forsøk på å finne ungdomskilden, «I Am With You» i 2011, har de gjort ytterligere noen justeringer i sine framtidsvisjoner. I denne sammenhengen gjelder det ikke så mye vokalist Kiedis evige runddans i mediene, enten det er prisverdige forsøk på å redde verden eller han bedriver valgkamp for Bernie Sanders. Nå gjelder det skifte av produsent og en ytterligere spissing av gitarist Josh Klinghoffers sound etter at han overtok for Joey Frusciante forut for forrige plateutgivelse. Klinghoffer forsterker inntrykket av et band som i ytterligere grad åpner lydbildet for å gi plass til de funky melodilinjene over et bevisst spedt akkompagnement. Bare innimellom lar de øset overta, og når det skjer savner man nok aggresjonen i gamle Red Hot Chili Peppers på sitt mest frenetiske.
Denne gangen har de latt Rick Rubin, bandets produsent gjennom en årrekke, få fripass. I stedet har de latt Danger Mouse (Brian Burton fra Gnarls Barkley) skru sammen platen, og det blir mindre farlig enn artistnavnet hans skulle tilsi. Han rendyrker i stor grad resepten fra bandets største hits, og lar et nennsomt utvalg smaksforsterkende krydder sive inn, som på den kraftfulle og bredskuldrede førstesingelen «Dark Necessities». Det fungerer overmåte godt og danner en rød tråd gjennom en produksjon som i sine mest potente øyeblikk instinktivt treffer ryggmargen og den gode følelsen av at RHCP aldri må gi seg, som på «Goodbye Angels». I sine verste derimot, poleres lybildet ned til stadionformatets kliniske, atmosfæriske versjon av tilgjort råskap basert på gjennomsnittlige melodier.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Heldigvis er oppturene på platen i flertall. Best er «Sick Love», en skamløs, men langt fra sedat kjærlighetserklæring til California og Los Angeles. Den kunne også vært en hyllest til et av Elton Johns beste øyeblikk rundt omkring «Goodbye Yellow Brick Road», nærmere bestemt «Bennie And The Jets», noe bandet åpenbart luktet selv i den grad at de inviterte mannen inn på tangenter. I likhet med den balladeaktige «The Longest Wave» vil den få mobilene til å veive lysende i mørket mens allsangen jomer på den kommende turneen. Det kunne vært verre. Med «The Getaway» kom definitivt sommeren.