OPERA
Peer Gynt
Den Norske Opera & Ballett
Jüri Reinvere, musikk og libretto etter Henrik Ibsens skuespill. Urframføring.
John H. Fiore, musikalsk ledelse
Sigrid Strøm Reibo, regi
Katrin Nottrodt, scenografi og kostyme
Oleg Glushkov, koreografi
Rainer Casper, lys
Operaorkesteret, Operakoret og operaens barnekor
Nye helaftens operaer burde oppstå oftere. Alt maset på forhånd om at notene til denne kom for sent, er storm i et vannglass. Dels er det uttrykk for uvitenhet blant nyhetshungrige pikselprodusenter, dels jobber mange både på scenen og i graven i Bjørvika sjelden med nyskrevet musikk. Det er garantert litt stress å øve inn dette stoffet på to måneder. Men det var lite eller ingenting å utsette på hvordan det ble levert. Dessuten har prøvetid uten noter virkelig løftet solistene som skuespillere.
Komponisten har skrevet librettoen selv, og som dramatiker er han faktisk ikke tapt bak vogner. Det han har klippet inn av Kierkegaard, Lewis Caroll-katter og nattverdsliturgi flyter godt. Å skrive mor Åse og en gråhåret, ventende og gammel Solveig sammen til én rolle på slutten, er ikke usmart. Jeg fryktet den bebudede skytescenen, for 22. juli med utenfrablikk blir fort påklistret. Den var heldigvis åpen og langt fra dokumentarisk. Helt mot slutten falt teksten merkbart i noen «har dette virkelig skjedd, og hvem er jeg»-aktige replikker, og sluttscenen framstod litt kitschy og løsrevet. Men som helhet står librettoen stødigere enn musikken.
Musikalsk er det nemlig grunn til å sende herr Reinvere ut på noen strafferunder. At han holder seg senromantisk midtfjords, er helt greit. Musikken skremmer ingen og tar ingen sjanser, og det var vel som bestilt. Et større problem er at orkestersatsen er tettpakket både vannrett og loddrett. Mer prøvetid ville neppe hjulpet, for i denne strukturen det ikke plass til å musisere. Sangerne er innestengt bak en klangmur. Musikken graver seg fram stavelse for stavelse og reduserer vokale prestasjoner til imponerende arbeidsseire.
En av disse er Nils Harald Sødals Peer, som ikke kunne vært gjort bedre i det leiet den ligger og med det tonematerialet han har til rådighet, men som først og fremst berører med en engasjert og tydelig bevisst rolletolkning. De få gangene han eller Dovregubben sniker inn litt talestemme, eller Bøygen får utfolde seg med bittelitt ornamentikk, er vanvittig befriende.
Unntaket fra denne klangmyra er kammerscenene. Der Peer møter Bøygen eller der Åse dør, ligger orkesteret stille og spiller borduntoner. Komponisten gjør altså minimalt, og vips begynner det vokale å leve. Disse scenene, samt noen få andre partier der Reinvere senker skuldrene og musikken er mindre pratesjuk, gjør Peer Gynt verdt å høre.
Regien gjør den også verdt å se. Begge åpningsscenene, den første med vinglende kulehoder med Peer-ansikt over hele scenen og etter pause på beach i Egypt, er varme og morsomme. Men det sterkeste i Sigrid Strøm Reibos regi er personinstruksjonen. Ofte handler det å se en opera om å ignorere dårlig skuespill og høre på fin musikk. I denne Peer Gynt er det langt på vei motsatt.
Forhåpentlig ville komponisten oppdaget dette selv hvis han hadde blitt tvunget til å levere deler av musikken ved en mellomstasjon eller to før mål og høre den fra balkongen. Nå er det for sent å endre. Men medisinen mot dette er å gjøre flere urframføringer, ikke færre. Et operahus anno 2014 kan ikke være et musikalsk museum, og det har Operaen heldigvis skjønt.