Pedro Almodóvar : – Det er smerte og ære i alles liv

– Selvfølgelig tilhører hukommelsen til hovedkarakteren meg selv. Men med det sagt, så er dette også fiksjon. Når fiksjon oppstår i narrativet, tar det styringen, og man må være lojal til fiksjonen og ikke til virkeligheten for at en historie skal oppstå.

Det mener Pedro Almodóvar. Dagsavisen møter den 70 år gamle spanske mesterregissøren på en oase på toppen av et luksuriøst hotell i Cannes, der han er i anledning den kritikerroste filmen «Smerte og ære» som deltok i hovedkonkurransen i mai, og som nå vises på norske kinoer. Den avslutter hans såkalte «ikke planlagte trilogi» etter «Begjærets lov» (1987) og «Dårlig oppdragelse» (2004). Dagsavisens Espen Svenningsen Rambøl ga karakter 5 og mente filmen «føles i sterk grad som en oppsummering. Ikke av en karriere, men av et liv. Med mye smerte, lite ære.»

Ikke virkelighet

Antonio Banderas ble beæret med prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes for sin tolkning av Almodovárs alter ego i filmen, som den deprimerte, aldrende og ensomme regissøren Salvador Mallo. Mallo bor alene i en stor leilighet full av minner, tida går ham imot, han sliter med helsa og han har ikke laget noen filmer på en stund. Han befinner seg i en kreativ krise og frykter at det beste han har gjort av arbeider ligger bak ham. Filmen gir flere gjensyn med hans fortid. Men selv om «Smerte og ære» virker å være et åpenbart selvportrett og retrospekt på Almodóvars eget liv og karriere, er det er viktig for ham å påpeke at Banderas altså ikke spiller rollen som ham selv. Dette er ikke virkelighet.

– Jeg kan ikke si hva som er virkelighet og ikke. Det som er viktig for meg, er at jeg har gått på alle stiene som Antonios karakterer er innom, men jeg har ikke gjort alt han gjør i filmen, forteller han.

– Men mye kunne like gjerne ha hendt meg. Kanskje 20 prosent av det du ser er direkte projiseringer av mine minner.

Foto: NTB Scanpix

– Ny oppdagelse

– Da Banderas leste manuset, skjønte han umiddelbart hva som trengtes fra ham i denne karakteren. Han virket å være fullstendig impregnert av meg. Så det har vært veldig lett å jobbe med ham, for meg som regissør. Jeg gjorde ikke noe annet enn å bare være meg selv, forteller Almodóvar som han har gjort åtte film-samarbeider med Banderas til sammen.

– Jeg fortalte ham hva jeg ville ha, men han gjorde all jobben. Han hadde rett hele tida. For meg ble det en ny oppdagelse, det overrasket meg veldig, innrømmer regissøren.

Samtidig som Almodóvar er kjent for å portrettere mange sårbare mannsroller, er det samtidig mye sterke kvinnelige karakterer. I «Smerte og Ære» spiller hans lange samarbeidspartner Penélope Cruz rollen som regissørens mor.

– Vi har jobbet sammen i over 20 år, og hun er som familie for meg. Vi har en sterkt relasjon. Jeg tenkte umiddelbart på henne i rollen som moren. Du vet, skuespillerne er kroppen og hjertet til en film, mener Almodovar.

Å skrive ut manuset var en heller rask prosess, i likhet med manuset til «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd»:

– Jeg begynte å skrive om ryggsmertene mine, så det ble den første impulsen. Men så hadde jeg små tekststykker som allerede var på maskinen min og som jeg håpet jeg etter hvert kunne integrere i et manus. Jeg hadde en tekst om et barn, skrevet for 20 år siden, men også som handlet om meg selv og mitt liv på 80-tallet. Med denne filmen kom alle disse ubrukte bitene naturlig sammen, i denne veldig personlige historien. Derfor klarte jeg å få det sammen ganske fort.

Les også: Pedro og kvinnene

En verre verden

Filmen har en ganske annen stemning og tone fra filmene han lagde tidligere i karrieren. Men han tror det også handler om at livet hans har endret seg betraktelig siden 80-tallet:

– Stemningen i filmene mine i det tiåret hadde en lystigere tone, men da var jeg også omringet av folk. De var veldig til stede i mitt liv på den tida, og atmosfæren var veldig annerledes. Nå er det ikke sånn. Jeg lever ikke det livet jeg brukte å ha da. Før levde jeg et liv som handler mer om det å være i fellesskap. Nå lever jeg et liv bak stengte dører. Det er også biologiske grunner til det, og som speiler hvordan jeg har det personlig.

– Tror du det kan ha noe med det politiske klimaet å gjøre også?

– Spania har endret seg mye. Hele verden har endret seg, til det verre, spør du meg. Men jeg har ikke lyst til å lage en parallell mellom filmene mine, og fasene vårt demokrati har gått igjennom og befinner seg i. Det er jo klart at det er en parallell der, men jeg vil ikke ta den rollen som et speil som holdes opp mot resten av landet mitt. Jeg foretrekker å tenke at stemningen i filmene mine impliserer meg selv og mitt liv. Men jeg sier ikke det med tristhet i blikket, presiserer han.

– Det har også vært veldig naturlig. Jeg er glad mine filmer endrer seg med meg. De fra 80- og 90-tallet er ulike hverandre, men også de fra 00-tallet. Og nå har jeg følelsen av at jeg lager enda en film på en ny måte.

Universell tematikk

Selv om «Smerte og Ære» handler om en aldrende regissør i en slags krise, og kan sees som noe personlig og selvbiografisk, mener Almodovar at filmens tematikk er heller universell: – Jeg tror det er smerte og ære i alles liv. For noen er det dessverre mest smerte, og lite ære, men i denne verden vi lever i, mener jeg det er mulig for alle å få begge deler. Det er også noe som ofte er delbart, om det så er fysisk, mentalt, moralsk, eller abstrakt, sier han.

– Det er alle slags typer av smerte i våre liv. Dessverre er vi uperfekte. Men det er normalt at vi må gå gjennom smerte for å oppleve ære. Jeg synes det er viktig når man gjør feil, at man klarer å identifisere seg de feilene man har gjort, at du erkjenner at du ikke har gjort dem på grunn av andre, men på grunn av deg selv. Det er viktig. I den sammenheng, vil jeg si at som regissør har mitt liv har vært fylt med mer ære enn smerte. Fordi jeg nettopp har fått laget de filmene jeg har villet lage. Jeg lærte av mine feil og min smerte.

Les også: «Smerte og ære»: Mer om min mor