4
OPERA
Lucia di Lammermoor (1835)
Musikk: Gaetano Donizetti
Regi: David Alden
Med Ivan Magri (Edgardo), Yngve Søberg (Enrico), Henriette Bonde-Hansen (Lucia), Jens Erik Aasbø (Raimondo) m.fl.
Den Norske Opera & Ballett
Det åpner med operasjefens hyggelige velkommen og introduksjon til instrumentet glassharmonika som komponist Donizetti bruker i orkesteret for å markere at Lucia blir gal. Når Lucia blir gal to-tre timer senere, står en glassharmonika på scenen som mezzosopranen later som hun spiller på, mens en musiker spiller på den på ordentlig nede i orkestergraven (i tilfelle vi var i tvil). Å bli overrasket eller nysgjerrig når den underlige, lette, sjøsyke lyden dukker opp, er ganske umulig.
Også fortellingen om Lucia legges pedagogisk fram i denne oppsetningen som er et gjestespill fra English National Opera og første post på den nye operasjefen Annilese Miskimmons program. Librettoen bygger på en populær roman fra 1819, som igjen skal være basert på en virkelig hendelse. Historien er full av klassiske fastlåste situasjoner der karakterene ødelegger for hverandre på grunn av manglende informasjon, satt i gang av en anonym intrigemaker som litt umotivert får skylda i en av de siste scenene. Enrico (Yngve Søberg) frykter Edgardo (Ivan Magri) på grunn av en familiefeide og prøver å forhindre søsteren Lucia i å gifte seg med ham. Han forfalsker Edgardos brev slik at Lucia (Henriette Bonde-Hansen) tror kjæresten er utro. Edgardo på sin side vet ingenting om dette og tror dermed, når han kommer tilbake akkurat tidsnok til å se sin forlovede gifte seg med en annen, at det er hun som svikter ham. Ingen rekker å rydde opp i dette før Lucia kjører sabelen i ektemannen hun aldri ville ha og vakler rundt i en blodig kjole mens mannen hun elsker, ektemannen hun har drept, broren som har manipulert henne og presten som bare halvhjertet hjelper henne, flyter sammen i de rablende ordene hennes.
Lite i denne oppsetningen forholder seg til avstanden mellom verkets tid og i dag. I programmet finnes heldigvis en tekst der Operaens formidlingsdramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby hjelper oss til å forstå hva det er vi ser og hører. Hun trekker linjer til hvordan 1800-tallet brukte kvinnelig hysteri som underholdning, til filosofen Michel Foucaults diskusjon av hvordan galskap er fjernet fra offentligheten i vår egen tid og til hvordan kvinnelig hysteri kan forstås som et feministisk opprør.
Men trass i en forutsigbar utrulling av dramaet på scenen, skjer det mye fint musikalsk på samme sted. Som forrige produksjon, Bellinis Norma, er Lucia en ekvilibristisk bel canto-opera. Danske Henriette Bonde-Hansen har imidlertid en annen tilnærming til rollen – hun synger lyrisk, skimrende og skjørt, en klang som understøtter den ustabile Lucia-karakteren og står fint både til kammerpikens rundere klang (Johanne Højlund) og til de større stemmene til Magri og Søberg, som begge synger jevnt og godt. Presten i Jens Erik Aasbøs skikkelse vokser gjennom forestillingen, hans siste scener står som påler. Sangerne synger sammen, de lytter til hverandre, og det oppstår stadig musikk mellom dem.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I etasjen under, hos orkesteret, starter den nye operasjefen med et viktig statement som er langt på overtid: en kvinnelig dirigent. Dalia Stasevska skal snart også dirigere Oslo-Filharmonien og har alle forutsetninger for å levere, men den prøvende, skimrende desperasjonen som glassharmonikaen bringer inn og som sangerne er lydhøre for, plukkes sjelden opp i orkesteret. Klangene blir ofte litt grå og ikke alltid presist intonert. Men det virker som Stasevska jobber bevisst med tempo, som er spennende.
Utviklingen i David Aldens regi og Charles Edwards’ scenografi er lett forvirrende. Scenografien er lenge en rolig ramme rundt handlingen; et shabby slottsrom med glassløse vinduer og lyseffekter. Rundt omkring står det henslengt forskjellige viktorianske spisestuestoler, ikke så mange at det gir noen skulpturell eller romlig effekt, bare nok til at solistene til enhver tid bærer på eller holder seg i en.
Det er en scene på scenen, uten at jeg helt ser hvorfor Lucia skulle bli gal og Arturo bli drept i et teater i teatret. Men koret utfører en slags parallell til den når de, etter å ha beveget seg nokså tilfeldig rundt i flere av situasjonene, plutselig får en strammere koreografi, setter seg ned på alle stolene som et publikum og kommenterer tragedien med taus applaus. Når koret blir et tydeligere koreografisk kollektiv, hører vi også tydeligere hva de gjør og kan musikalsk.
Siste akt har flere slike stiliseringer, som en slags dramatisk intensivering. Edgardo synger «natten er grufull som min skjebne» mens det blåser teaterstorm inn av vinduet og lampen i taket svinger tegneserieaktig fram og tilbake. I denne overdrivelsen begynner det endelig å skje noe scenisk interessant, men så faller det overdramatisk sammen igjen når Lucia etterpå helt umotivert må stå (på en stol...) og strekke armene ut i karikert, korsfestet offerpositur.
Når virkemidlene er vanskelige å henge med på, kan man heldigvis i opera høre på musikk. I Lucia di Lammermoor var det kammermusikken sangerne imellom som ble høydepunktet i min kveld.