På vei ingensteder

3

TEATER

«Johnsen og Johnsen – i live»

Av Will Eno

Regi: Anders T. Andersen

Med: Per Schaanning, Marit Andreassen, Svein Roger Karlsen, Ulrikke Hansen Døvigen

Det Norske Teatret, Scene 3

Det er relativt rotete. Scenerommet, altså. Det er som om vi er i en garasje der alt det velbrukte og gamle er stuet sammen. Bord, krakker, flagg, parasoller, trillebår og sykler. Men dette er altså omgivelsene til to stykk familien Johnsen. Jennifer og Bob, Ponny og John. Her møtes de, som naboer ofte gjør, og prater om veldig mye og altfor lite. De låner sukker, sjekker opp hverandres partnere, får ymse anfall og lurer på hvordan de skal håndtere livets smått og stort, siden alt nå engang bare er ord.

I Will Enos korte komedie om kommunikasjon og kommunikasjonssvikt er frasene like velbrukte som møblene på scenen. Og de er så overtydelige at det nesten er flaut. I det musikalske åpningssporet hevdes det at «Words don’t mean a thing», og videre faller replikker som «Det er som vi ikkje pratar saman», «Ord betyr ikkje noko lenger», «Det er så mykje usagt mellom oss» og «Skulle ønske vi hadde færre ord». Sagt helt uten ironi, for dette er altså det stykket handler om. Men egentlig er det disse frasene i seg selv som ikke gir mening. Det er de som er brukt opp. Kommunikasjonssvikt og folk som snakker forbi hverandre er et så velkjent tema innen dramatikken at det nesten ikke lenger gir mening å snakke om det. Dessuten opplever jeg det mer som en fiks teateridé enn som en realitet at vi mennesker snakker så mye forbi hverandre. Dermed går også en del av humoren i stykket opp i røyk fordi den blir del av et idémessig ståsted, ikke av noe gjenkjennelig menneskelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lysglimtene er heldigvis der allikevel. Svein Roger Karlsens ganske frekke John og hans naive, nervøse og sjarmerende Ponny (Ulrikke Døvigen) bringer fram noe tragikomisk som gir tilløp til en bunn i stykket. John har noe svart og bittert i sine mange friske fraspark, og når Ponny sier om livet at det man vil er «å berre vere i lag og ikkje drukne», skjønner vi at disse menneskene kanskje kjemper mer med tilværelsen enn det vi får tilgang til å forstå gjennom Anders T. Andersens regi.

Will Eno sier om sitt eget stykke at han ønsket å skrive noe realistisk eller naturalistisk, og stykkets engelske tittel er da også «The realistic Joneses». Jeg tror nok litt for mye på ordets makt og at språket faktisk strekker til til å se realismen i denne forestillingen. Så når Talking Heads til slutt synger «We’re on the road to nowhere» og besegler den noe påtatte meningsløsheten til familiene Johnsen, kjenner jeg at nei, enden er virkelig ikke nær riktig ennå.