På trygg grunn

Av Erland Kiøsterud

Når den romerske naturfilosofen Lucretius skriver om den dype gleden et menneske kan erfare ved å stå trygt på landjorden og se et skip forlise ute på det frådende havet, er det ikke gleden over å se andre lide nød, han tenker på. Den tryggheten den romerske filosofen vil beskrive når han setter den gode følelsen av å stå på landjorden opp mot opplevelsen av å befinne seg redningsløs i et skipsforlis, er den tryggheten vi mennesker kan oppnå når våre tanker og overbevisninger er tuftet på solid grunn. Lurcretius vil si hvor fint og viktig det er å stå trygt plantet på jorden med en realistisk forankret innsikt i verden, hvor godt det kjennes å vite hvordan verden er og hvordan den fungerer.

Den tysk-jødiske forskeren Hans Blumenberg brukte et helt liv på å utforske bruken av skipsforliset som bilde på menneskets erfaring i europeisk historie. Igjen og igjen dukker skipbruddet, forliset, den synkende båten opp hos forfatterne våre når de skal beskrive usikkerhet og katastrofer. At vi er i ferd med å forlise, formidler den personlige krisen, ofte etterfulgt av omvendelse, og bildet går igjen når mørke skyer trekker opp på horisonten og et samfunn eller en stat er i ferd med å smuldre opp eller, i verste fall, en hel sivilisasjon ser ut til å gå under. Vi vet jo at vi skal dø. Vi vet at ingenting varer evig. Endringer skjer hele tiden. Stormen, katastrofen, apokalypsen, har alltid vært nærværende i menneskets selvforståelse. Men er det nå det skal skje, eller i en fjern fremtid? Projiserer jeg bare min egen frykt over på verden rundt meg, eller står jeg overfor en reell trussel? Og hvis det faktisk er nå katastrofen kommer, hvor kan jeg i så fall finne trygg grunn? Slike spørsmål har mennesket til alle tider stilt seg.

Den gode følelsen av å stå på trygg grunn forankret i viten skal endres radikalt når den franske matematikeren og filosofen Pascal på 1650-tallet skriver: «Vi er allerede om bord!». Med denne setningen kaster Pascal oss brutalt inn i en verden – vår verden – av kontinuerlig endring og uten sikre holdepunkter. Ved inngangen til moderniteten endrer Pascal for godt forestillingen om å kunne stå trygt på land og betrakte forliset. Vi er alle allerede om bord, alt er i bevegelse. Vi er i livet, vi er vår egen fremtid, og vi bestemmer den selv. Tanken er rystende, når man lar den synke inn. Når filosofen Nietzsche på slutten av attenhundretallet tar bildet videre og sier: «Vi er om bord og vi har forlatt land. Vi har brent broene bak oss – ja, vi har gått lengre, vi har lagt landet bak oss øde. Nå, lille båt, se opp! … det er ikke lenger noe sted å legge til», er vi kommet til den moderne verden, til vår verden.

Men det er den østerrikske økonomen og vitenskapsfilosofen Otto Neurath som skal føre den europeiske selvforståelsen helt frem til vår akutte samtid når han slår fast: «Vi er som sjømenn som må bygge om skipet midt i høy sjø, uten noensinne å kunne ta båten fra hverandre i tørrdokk og sette den sammen igjen med de beste delene.» Vi er alle om bord i båten – kloden vår. Det er ingen steder å legge til land. Vi må altså reparere den midt ute i verdensrommet, med de redskapene vi har til rådighet, andre har vi ikke. Noen annen mulighet finnes ikke for å redde biotopen. Ingen vil komme oss til unnsetning. Dette er i dag vår kunnskap.

Vi vet nesten alt om årsakene til klodens sørgelige tilstand og om et mulig økologisk sammenbrudd. Om redskapene vi har til rådighet for å reparere biotopen og hindre forliset, vet vi sjokkerende lite. Den første redningsplanken vi griper til, er den aller siste teknologien menneskeheten har utviklet, som også er en del av årsaken til miseren, som var det eneste redskapet vi hadde til rådighet. Uten å søke innsikt i historien, raver vi som den greske tragediehelten nærmest i blinde rundt på dekk.

I over 95 prosent av menneskehetens historie har de fleste samfunn levd i balanse med naturgrunnlaget sitt. Vi utgjør unntaket. Langsomt og møysommelig, gjennom tusener av år, etablerte vi erfaringsbaserte metoder, basert på andre innsikter i naturen enn dem som leder oss i dag, for å finne måter å leve sammen med den på. Ulike forståelser og ulike teknologier ble utviklet for å regulere uttaket av ressurser, balansere populasjonen og hindre utarming av livsgrunnlaget. Vi besitter kunnskapene om hvordan vi kan lege kloden, reparere skadene og få skipet på rett kjøl. Det første skrittet består i å utdype og videreutvikle innsiktene, naturforståelsen og kunnskapene vi allerede har. Fasiten er klar: Sikker viten krever at vi endrer forholdet mellom naturen inne i oss og naturen utenfor oss, endrer vår forståelse av å være her. Egentlig et lite skritt for å få trygg grunn under bena igjen.

Med støtte fra Fritt Ord lanserer Forfatternes klimaaksjon § 112 en serie med tekster under tittelen «På vei til Paris». Dagsavisen vil i ukene framover trykke flere av bidragene.