På sporet av Isadora Duncan

CANNES (Dagsavisen): – De eneste gangene jeg føler meg komfortabel er når jeg kan ikle meg en rolle. Filmen «La Danseuse» er ikke noe unntak, og innspillingen handlet i stor grad om den mentale prosessen som skulle til for å frigjøre meg fra meg selv og gli helt og holdent inn rollen som Isadora Duncan, sier Lily-Rose Depp.

Datteren til Johnny Depp og franske Vanessa Paradis er som 16-åring på vei inn i skuespillerfagets A-klasse, og det franske kostymedramaet «La Danseuse» gir henne og motspiller Soko muligheten til å utforske klassisk skjønnhet og kunst. Filmen om Marie-Louise Fuller – Loïe – og hennes vei inn fra den ville vesten i Amerika til Folies Bergères-teatrene i Paris er en fortelling om kunst, ambisjoner, kjønn og vennskap. Stéphanie Sokolinski, bedre kjent som artisten Soko, spiller Loïs, mens Lily-Rose Depp har rollen som Loïs’ rival både privat og på scenen, Isadora Duncan (1877-1927), som regnes som den moderne dansens pionér.

– Det å respektere Duncans mentale vilje og mot var essensielt. Hun var den første kvinnen innen kunstformen som virkelig viste fram kroppen sin. Hun kjempet gjennom vilje, hjerte og smerte, og la hele seg i det på en så brutal måte at hun slet seg fullstendig ut i forsøkene på å perfeksjonere sin visjon, kunne Lily-Rose Depp fortelle Dagsavisen da vi møter henne og Soko etter filmens verdenspremiere i Cannes.

Unik vilje

– Gjenkjenner dere den kunstneriske drivkraften som begge danserne representerer.

– Det tror jeg vi begge gjør i stor grad. Både Isadora og Loïe som jeg spiller har en helt unik vilje og ikke minst ambisjoner, som er helt nødvendig for å kunne slå gjennom uansett hvilken kunstfor du begir deg inn på. Loïe hadde denne ambisjonen og hun ville danse ved operaen uavhengig av hvorvidt hun var skikket til det, og jeg tror Isadora følte det samme, men ut fra et helt annet utgangspunkt, sier Soko.

– Det å være kunstner er å leve med tvil og feilskjær. Jeg tror filmen viser det samme som i hvert fall jeg føler med meg selv, at alle aspekter ved deg selv er med når du streber etter å oppnå det du vil, enten det er skjønnhet i dans eller det er musikk, kunst eller litteratur. Skal alt klaffe er smerten en vel så stor del av det som ambisjonen. Det finnes ikke noe sånt som en lykkelig slutt som kommer av seg selv, sier Soko.

Hun ble berømt først og fremst som popstjerne, som moteikon i den gotiske enden av skalaen, og som et viktig forbilde for jenter som strever med å finne sin egen identitet og seksualitet, ikke minst etter at hun bekreftet sitt forhold til skuespilleren Kristen Stewart.

– «La Danseuse» skyr heller ikke søkenen etter å finne seg selv utenfor de konvensjonelle levemåtene.

– Det gjør den ikke, men når det er sagt så lever vi i dag i et samfunn der seksualiteten er grenseløs, hvor man elsker mennesker og ikke kjønn. Vi har en frihet gjennom at folks personlighet er viktigere enn kjønnet de representerer. Loïs levde livet ut sammen med sin assistent Gabrielle, men vi valgte å fokusere på hennes egenskaper som kunstner uten å skjule den ambivalente seksualiteten. Hun har vanskeligheter med å akseptere seg selv og sin egen skjebne, og det er ikke før hun treffer Isadora at hun ser skjønnheten i seg selv som noe naturlig og til og med vakkert. Når hun kom så langt så ville hun ikke bare føle skjønnheten, men eie den, ha den og være nær den. Isadora var alt det Loïs ikke kunne være, sier Soko, og ser på sidevennen.

– Lily her tilhører en generasjon som i mye større grad enn tidligere føler en frihet når det gjelder kropp og måten å vise den fram. Kroppen og alle dens bestanddeler, hvordan man viser den fram og alt som har med nakenhet å gjøre er ikke så mye forbundet med skam som i tidligere generasjoner, og da mener jeg til og med min egen generasjon, sier Soko, som selv er 31 år.

Fotografer

I motsetning til Depp har Soko kjempet seg opp fra en ukjent tilværelse som musiker. Depp er født inn i celebritetenes stjernehimmel.

– At fotografer jager deg, folk som kommer bort til deg, vil ha noe av deg, det er noe som kommer med oppgaven og med jobben jeg gjør. Det er umulig å unngå det hvis man velger å gå den veien jeg har gått. Jeg er en veldig selvstendig person, men jeg har også vært heldig gjennom at begge mine foreldre har støttet mine valg, sier Lily-Rose Depp, som føler seg fransk i Frankrike og amerikansk når hun er hjemme i USA.

– Uansett er det de mer komplekse rollene som tiltrekker meg, de litt djevelske og fandenivoldske. Det jeg elsket med Isadora Duncan-rollen var at hun slett ikke var søt og snill, tvert i mot var hun et lite elskverdig menneske, noe som delvis kom av at hun måtte være så målbevist og egenrådig. Men litt som i dag var den franske kunstscenen på den tiden den store drømmen. Det var ikke noe sted i verden hvor drømmene kunne oppfylles på samme måte og hvor friheten sto så sterkt, sier Depp, mens Soko peker på at det var naturlig for en amerikansk jente med drømmer å søke seg til Europa også på 1800-tallet.

– Loïs var en stor fan av Sarah Bernhardt. Hun var fascinert av kunst og det var alt hun ville, sier hun, som har de største og mest krevende dansescenene i filmen, i det å gjenskape «The Serpent Dance» som gjorde Loïs berømt for sin koreografi. Disse utgjør også filmens høydepunkter.

– Da jeg først så meg selv på lerettet, i den opplyste store kjolen så var det et spektakulært skue, men jeg ble også så skuffet fordi jeg trodde alt var gjort med spesialeffekter. «dette er ikke meg, det ser så vakkert ut men det er ikke ekte», og jeg gikk og klagde til regissører, og jeg fikk til svar at nei, er du gal, alt dette er deg! Kostymer, lys, ikke et eneste digitalt fnugg. Det var et slit, Loïs i virkeligheten kunne ikke opptre oftere enn hver tredje dag, og det tilhørte unntakene at hun ikke besvimte av utmattelse etter en forestilling. Jeg var et vrak etter hver eneste dag med filming, sier Soko.