Piknik i Parken finner sted på plenen foran Vigeland-museet, og på Oslo Bymuseum. I den store blomsterhagen midt imellom møter vi Siri Nilsen, som skal spille på hovedscenen i morgen kl. 13.00.

- Jeg har bodd her i byen i snart 30 år, men dette er en del av parken jeg ikke kjenner så godt. Den er utrolig vakker, men mange bruker den aldri. Nå blir vi mer kjent med den, på grunn av festivalen, sier Siri Nilsen.

Vi må jo spørre om datteren til han som skrev «Bysommer» aldri «ble sittende på Herregårdskroa»?

- Jo, jeg har gått turer forbi her også, men man begynner gjerne i andre enden av Frognerparken, svarer hun.

Ny plate

Siri Nilsen fikk plateselskapet Grappas debutantpris i 2008, og albumdebuterte med «Vi som ser i mørket» i 2009. Et større gjennombrudd kom med «Alle snakker sant» i 2011. Nå kommer hun med nye sanger igjen. Siri Nilsen ga ut en ny singel i går. «Passasjer» er oppfølgeren til «Jeg lover», som har vært en radiofavoritt i hele sommer. Begge er fra hennes neste album, som kommer 3. oktober.

- Det er kanskje bare en låt til på albumet som er like mettet i produksjonen som disse. «Jeg lover» blir en enslig svale med beats, og den som er lengst unna det jeg har gjort før. At det gikk så bra med «Jeg lover» er en inspirasjon til å gjøre mye forskjellig, sier hun. Hvordan går det med visesangen da?

- Det var der jeg startet. Den er kjernen i sangene. Ikke hva slags trommelyd vi skal ha, Men i de nye sangene har vi lekt oss litt med andre lyder, slik at hver sang går sin egen vei. Men fortsatt er det en hovedvekt på det jeg kaller rolige låter, forteller hun. «Vi» omfatter også produsentene Jens Carelius og Øyvind Røsrud Gundersen,

Sanger fra livet

Tre år er gått siden forrige plate. Nilsen snakker om at hun synes det er passelig lang tid å bruke på å lage et album. Så har hun også fått barn for to år siden.

- Noen nye sanger er absolutt relatert til det å bli mor. Sånt påvirker vel de fleste, sier Nilsen.

- Skriveprosessen starter når jeg gjør andre ting. Skrivingen forgår mens livet foregår. Så blir det notert ned på papiret etterpå.

- Har de nye sangene noe hovedtema?

I mitt hode er de ti helt forskjellige sanger. Jeg har skrevet mye om savn, mot og tilstedeværelse - og å ikke klare å være til stede. Så trodde jeg lenge at jeg ikke at jeg hadde noen kjærlighetssanger denne gangen, men det er visst tre-fire-fem stykker likevel. Kjærlighet kan være så mye ...

Slik blir det nye albumet en beretning over årene som har gått siden sist vi hørte fra henne.

- Dette er sanger som er skrevet over en toårsperiode. Det er fint å samle alle sammen på ei plate. Men jeg synes ikke at det er noe hellig ved albumformatet. Jeg vet at de færreste kommer til å høre på låtene i den rekkefølgen jeg har satt dem opp. Jeg er ram på å plukke enkeltlåter og lage spillelister selv.

Rå og sart

Det kommende albumet har tittelen «Skyggebokser», etter en av sangene.

- Det er ikke den låten som skriker høyest på plata. Albumet hadde et annet navn lenge, men da jeg fikk se det ferdige coveret så jeg at det ikke passet. Derfor ble det «Skyggebokser». Plata er litt rå, og litt sart. Jeg har både noe skjørt i meg og noe kraftfullt. Som jeg bytter litt på, og gjerne vil ha fram. Dessuten oppdaget jeg at jeg har vært opptatt av skygger som metafor, i to-tre av de nye sangene.

- Har du fått dette psykoanalysert?

- Nei, det er ikke et landskap jeg vil gå inn i, ler Siri Nilsen.

Hun kommer tilbake på scenen med en egen opptreden på Rockefeller 7. november. En helt annen slags konsert enn morgendagens, tror hun.

- På Rockefeller er det bare min kveld. Her på festival er jeg en del av et større bilde.

- Dette ser ut som en festival jeg ville gått på selv om jeg ikke skulle spille selv. Jeg er glad i god mat kombinert med god musikk, sier Siri Nilsen. Som kommer til å se etter folk hun kjenner etter at hun selv er ferdig på scenen, og ta del i pikniken resten av dagen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

En stillere festival

Piknik i parken er en ny festival som prioriterer den litt mer stillfarne musikken, den som ofte kommer litt i bakgrunnen i den generelle festivalstøyen.

På programmet står en rekke kjente og ukjente artister med et noe mer lavmælt uttrykk enn gjennomsnittet. Hovedattraksjon er amerikanske John Grant, som i vår opptelling blant 53 norske musikkanmeldere laget fjorårets neste beste album med «Pale Green Ghosts». Han avslutter festivalen i morgen kveld. Åpningen i dag, med Susanne Sundfør alene bak pianoet, er ikke mindre interessant.

I dag spiller ellers Jessica Slighter & Susanna Wallumrød som duo, Nils Bech, den britiske trioen Daughter og mange andre. Sammen med Siri Nilsen i morgen kommer et variert program med Ingrid Olava og Andreas Ulvo, Nils Petter Molvær, den lovende briten Benjamin Clementine og amerikanske Lissie.

– Siden festivalen foregår ved Vigeland-museet er det naturlig å bringe inn kunsten også, sier Håvard Hernes fra arrangørene. I går kom et tonn leire til huggergården ved siden av museet. Her kan publikum, også voksne, lage sine egne skulpturer under veiledning av studenter fra Kunsthøgskolen i Oslo, og kunstnerne Bård Breivik og Arvid Pettersen. Skulpturene vil bli brent ved Kunsthøgskolen, og stilles ut i Vigeland-museet før jul.

– Dette er ordentlig. Ikke trolldeig. Hadde Vigeland gløtta nede på oss nå tror jeg han hadde likt det han hadde sett, mener Hernes.