Kultur
«Otello» i Operaen: Klar musikk, uklar regi
Regien har beslutningsvegring. Men orkester, solister og kor gjør operaen Otello verdt å få med seg.
Solistenes kostymer og rekvisitter peker mot Verdis tid i Den norske Opera og Balletts oppsetning av «Otello». Her Marita Sølberg som Desdemona og Daniel Johansson som Otello.
Erik Berg for Den norske Opera og Bll
«Otello» er komponist Giuseppe Verdis siste opera. Den hadde premiere i 1887 og bygger på Shakespeares tragedie. Sistnevnte speiler sin samtid i et intrikat spill av motsetninger mellom svart og hvitt, godt og vondt, troskap og svik, tro og viten, øst og vest, løgn og sannhet.
Mens jeg hører baryton Yngve Søberg bygge opp sin onde og misunnelige rollefigur Iago, slår det meg at Iago sjelden sier noe direkte usant. Han legger inn elementer av drøm og usikkerhet og manipulerer Otello til selv å konstruere løgnen om at kona Desdemona har vært utro – ikke ulikt radikaliserende nettroll.
Publikum tvinges til å være Iagos medsammensvorne, for det er bare han og vi som ser alt han gjør. En lignende tvang finnes i Verdis musikk, som er uten separate arier og resitativer. Den surrer karakterer, solister, orkester, kor og et lyttende publikum inn i samme ubønnhørlige bevegelse mot avgrunnen. Det er få steder å slippe ut.
