Orhan Pamuk: – Situasjonen i Tyrkia er dårlig

– Jeg er kritisk mot styresmaktene. Men samtidig er det de som holder meg med livvakt, sier Orhan Pamuk til Dagsavisen.

Den tyrkiske forfatteren, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2006, er på et travelt besøk i Oslo, med foredrag, museumsutstilling og filmvisninger på programmet. Samtidig er han aktuell med trettende bok på norsk, romanen «Kvinnen med rødt hår», oversatt av Ingeborg Fossestøl.

– Tidligere hadde jeg tre livvakter. Nå trenger jeg bare en. Så Tyrkia blir stadig bedre. Haha! Nei da, det er en gammel vits, en jeg har dratt flere ganger før.

For det er ikke akkurat nyheter om fred, frihet og framgang som dominerer fra Tyrkia. Landet er fremdeles i unntakstilstand etter forsøket på statskupp i juli i fjor, og president Erdogan har benyttet anledningen til å fjerne akademikere, journalister, kunstnere, byråkrater og andre frittalende mennesker han ikke liker. Mange er i fengsel, andre har fått yrkesforbud.

– Ytringsfriheten i Tyrkia er under kraftig angrep. Da falmer demokratiet. Situasjonen nå er dårlig. Svært dårlig. Jeg har venner i fengsel. Journalister blir kastet i kasjotten for å gjøre jobben sin. Klart jeg ikke setter noe særlig pris på det!

Les Dagsavisens anmeldelse av «Kvinnen med rødt hår»: Pamuk graver dypt

Valgdemokrati

Samtidig er Orhan Pamuk opptatt av at han ikke er pessimist.

– Vi har fremdeles det jeg vil kalle et fungerende valgdemokrati. Ta for eksempel folkeavstemningen om ny grunnlov i april. Over hele landet var det enormt press fra myndighetene om at folk måtte stemme ja til endringene, som vil gi presidenten større makt. Jeg var en bydel i Istanbul som var komplett oversvømt av ja-propaganda, av bannere og plakater. Der var kun en liten bod med nei-folk, og de så veldig usikre og redde ut. Likevel fikk nei-sida 80 prosent oppslutning i denne bydelen. Det tyrkiske folk tør fremdeles være kritiske når de er uenige! Ja-sida fikk kun 51 prosent til slutt, mens hele det moderne Tyrkia – de store byene og hele vestkysten – sa nei. Det må vi ikke glemme. Som dette oppstyret i 2006. Også da var det kun halvparten av parlamentet som ville straffe meg, halvparten ikke. Halve parlamentet ville gi meg livvakt, halvparten ikke. Det er det normale med slik uenighet, i Tyrkia som i mange andre land.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sammenligner myter

Oppstyret Pamuk refererer til var da myndighetene – i hvert fall halvparten – ville dra Orhan Pamuk for retten for å ha brutt med grunnlovens paragraf 301 og «fornærmet det tyrkiske», da han i et intervju i Sveits nevnte at 30.000 kurdere og en million armenere hadde blitt drept i landet. Etter internasjonalt engasjement ble rettssaken droppet. Samme høst fikk han Nobelprisen i litteratur.

Men det er lenge siden nå. Selv om han stadig lar seg lure utpå for å kommentere politikk, er det litteratur Orhan Pamuk aller helst vil snakke om.

– «Kvinnen med rødt hår» er en idéroman. Den utforsker og sammenligner to myter, nemlig den vestlige om kong Ødipus, og den østlige om kong Rostam, fra det iranske eposet «Shahname». Ødipus dreper sin far, Rostam dreper sin sønn. Begge gjør det for å unnslippe spådommen om at det er nettopp det de kommer til å gjøre.

Gråter for drapsmenn

Orhan Pamuk er opptatt av at begge mytene legger opp til at leseren skal ha sympati med drapsmannen, enten han drepte faren eller sønnen.

– Vi gråter for Ødipus, som har drept sin far, selv om han også ligger med sin egen mor, siden han blinder seg selv for ugjerningen. Vår medfølelse legitimerer handlingen. Han blir et individ, en som bryter tabuene, som går mot samfunnets regler. I Vesten er individet viktig. I kong Rostams tilfelle gråter både kongen selv, kona og alle vi som leser for at han drepte sin egen sønn. Men det er et drap som legitimerer det autoritære. Sønnedrapet forklares alltid med Rostams behov for å forsvare nasjonen, dens territorium, trygghet og økonomiske vekst. Da er det liksom greit. Staten trumfer individet.

Les også: – Jeg vil ikke bo i et land hvor det å fortelle sannheten krever heltmot

Brønngraving

Alle forsøk på å dra paralleller mellom det mytiske sønnedrapet i romanen og det stadig mer autoritære Tyrkia av i dag, blir imidlertid høflig avvist av forfatteren.

– «Kvinnen med rødt hår» har allegoriske trekk. Men det er ikke noe lærestykke, ingen allegori. Det eneste den advarer mot, er å lese myter for bokstavelig – det er jo den feilen både Ødipus og Rostam gjør. Romanen kan like gjerne leses som en spennende fortelling om å grave brønner på tradisjonelt vis, der gravingen pågår parallelt med muringen av kantene. Eller som en roman om forholdet mellom en mester og en lærling. Boka har ligget i kim i mange tiår, helt siden jeg ble litt kjent med noen brønngravere som jobbet hos naboen mens jeg holdt på med «Svart bok» på tidlig nittitall. Da var allerede håndmaktmetoden på kjapp retur, erstattet av langt mer effektive maskiner.

Ekstrem byvekst

Også Orhan Pamuks forrige roman, «Noe fremmed i mitt sinn», skildret et yrke på vei ut, i det tilfellet gatesalg av en spesiell fermentert hirsedrikk. I begge romanene skriver han om hvor fort Istanbul vokser og endrer seg – hovedpersonen i «Kvinnen med rødt hår» er entreprenør som utvikler nye bydeler.

– Da jeg ble født, i 1952, hadde Istanbul én million innbyggere. Nå er det 17 millioner. Det vestlige byer har brukt 200 år på, har Istanbul gjort på en generasjon. Jeg er privilegert som har fått være vitne til det fra innsiden.

Særlig på 2000-tallet har endringen vært enorm.

– Endringene i Tyrkia har vært større de siste fjorten årene mine enn de første femti. Ikke demografisk, men økonomisk. Tradisjonen i tyrkisk litteratur og film har vært en slags resignert, melankolsk tone som understreker det som lenge har føltes som en evig skjebne for oss tyrkere, dette at vi alltid kom til å være et fattig land i utkanten av Europa. Fram til 2000 var den følelsen korrekt. Men nå endrer den seg. Det speiler kunsten, sier Pamuk.

Hans neste prosjekt er en historisk roman, lagt til år 1900.

– Den utspiller seg på en oppdiktet øy som ligner Kreta eller Kypros, men der folk sitter i karantene mens pesten herjer. Som forberedelse leser jeg ottomanske lederes memoarer, skrevet etter at det ottomanske riket kollapset.

– Men det blir en skikkelig murstein, ingen lettlest lettvekter som «Kvinnen med rødt hår», ler han.