Kendrick Lamar, en av artistene som kommenterte politivold-opptøyene i USA gjennom musikk. FOTO: FREDERIC J. BROWN/NTB SCANPIX

Oppsving i protest-pop

Protest-pop lever, fastslår Oslo-aktuell forfatter og korrespondent, som har skrevet bok om musikk i opprør.

– Vi har vært gjennom et svært interessant år, med et virkelig oppsving i politisk engasjert musikk i USA, sier Matthew Collin. I dag kommer han til Oslo for å snakke om pop og revolusjon under festivalen Off The Page på Kunstnernes Hus (se egen ramme).

Matthew Collin er tidligere BBC-korrespondent for BBC og har skrevet flere bøker om musikken som protest og opprør. Blant annet «Altered State», om hvordan housemusikken endret det britiske samfunnet, og «This Is Serbia Calling», om rock, radio og motstand i Beograd, der Collin nå bor og arbeider. I 2015 ga han ut reportasjeboka «Pop Grenade: From Public Enemy To Pussy Riot – Dispatches From Musical Frontlines», om blant annet Pussy Riot i Russland, techno i det gjenforente Berlin, og musikken som fulgte opprørene i Tyrkia i 2013. Idet boka kom ut, kunne Collin følge hvordan hip hop ble lydsporet til opprørene mot politivold i USA.

Renessanse

– Urolighetene etter politiets drap på svarte unge menn i Baltimore og Ferguson inspirerte en renessanse for den politisk engasjerte svarte musikken. Med Kendrick Lamarrs album «To Pimp A Butterfly» som høydepunktet. Lamar uttalte at han ikke ville underholde, han ville få folk til å føle sinne og avsky over det som skjedde, sier Collin.

– Også artister som D’Angelo, Janelle Monáe og Prince responderte gjennom sin musikk. Svart amerikansk pop har ikke vært så politisk engasjert på mange år, mener Collin.

Endret rolle

– Det er blitt en journalistisk klisjé at protestmusikken hadde sin gullalder på 60-tallet, eventuelt med The Clash på 70-tallet, avhengig av om den som skriver vokste opp under Vietnamkrigen eller med punken, sier Collin – som selv vokste opp under punken.

– Men tidene endrer seg, og musikken endrer seg for å speile samtiden. De tradisjonelle mediene har ikke lenger samme kraft. Det er vanskeligere for en politisk artist å treffe et massepublikum på med ett budskap på en gang. Men nye medier gjør det lettere å spre musikken og omgå politisk sensur, sier Collin.

Vinner ikke

Boka forteller ikke nødvendigvis solskinnshistorier om musikken som seirende kraft:

– I mange av konfliktene jeg skriver om i boka, endte med at de gode tapte. Var det da forgjeves? Burde de ikke prøvd? Etter rettssaken mot Pussy Riot, er Russland er blitt enda mer autoritært, menneskerettighetene i Russland er forverret, regimet trapper opp propagandaen mot sine motstandere, Putin står sterkere enn noen gang. Var hele Pussy Riot dermed et feilslått prosjekt? Selv om Pussy Riot ikke nådde sine mål, har de vært til stor inspirasjon. De kan gi andre mot til å heve stemmen.