Kultur

Om myter og mennesker

At Ingun Bjørnsgaard er en av Norges ledende koreografer innen samtidsdans trenger ingen å lure på.

5

DANS

«Golden Fleece»

Koreograf: Ingun Bjørnsgaard

Dansens Hus

Hun har sin egen tydelige signatur, koreografen Ingun Bjørnsgaard. Bruk av klassiske fortellinger, et lekent men stilfullt uttrykk, samspill mellom musikere og dansere på scenen. Vi har sett virkemidlene før, og nå ser vi dem igjen i en ny sammenheng. Denne gangen viser Bjørnsgaard mesterlige takter gjennom sin originale bruk av den antikke myten om Jason og Medea. I teatret er det ofte det voldelige sjalusidramaet mellom de to som fortelles, og da gjerne gjennom Evripides’ drama Medea. Men det er mer i denne myten. For i en tidligere del av historien hjelper Medea Jason med å finne et gyllent skinn mot at han lover å gifte seg med henne. Det er den dramatiske jakten på dette skinnet denne forestillingen viser. I alle fall sånn cirka.

Det gylne skinnet, «Golden fleece», er her forvandlet til et fleecepledd som med jevne mellomrom krabber over scenen. Bjørnsgaard leker fritt og stilsikkert med sitt mytiske forelegg, og hun skaper glidende overganger mellom det menneskelige og det mytiske. En kvinnelig kentaur møter oss i åpningsscenen, deler seg siden opp og blir til en mann og en kvinne som så blir del av et menneskelig univers. Bjørnsgaard har et uttalt ønske om å skape en relasjon mellom det mytiske og det private med denne forestillingen. Hvordan forholdet mellom det mytiske og akkurat det private manifesterer seg, er noe ullent, men forholdet mellom det mytiske og det menneskelige er i alle fall tydelig. Mytene og tradisjonen er en del av oss, mytene er våre, men vi tilhører også mytene – i alle fall om man tror at vi som mennesker formes av fortellinger som holder seg over generasjoner.

Det relasjonelle i denne myten er imidlertid tonet ned, og danserne fremstår i stor grad som abstrakte figurer som opptrer i linjer og grupper, og som kjemper mot synlige og usynlige krefter i seg selv eller utenfor. Danserne – Ida Wigdel, Erik Rulin, Marianne Haugli, Catharina Vehre Gresslien og Stian Danielsen – jobber med store bevegelser og bittesmå, og det er spenning og konsentrasjon ned i miste detalj. Også i samspillet med fiolinisten Karin Hellqvist på scenen, oppstår det en helt egen romfølelse. Bjørnsgaard har en makeløs teft for timing, bruk av intervaller i tid og rom, og det er i selve komposisjonen av forestillingen at mesteren Bjørnsgaard viser seg. Det er sjelden jeg tenker at en danseforestilling har en så god finish – eller at den i det hele tatt har en finish.

Om jeg skal sette fingeren på noe, må det være at forestillingen til tider er ganske tung og også mørk. Det er sparsomt med lys i rommet, og den store graden av abstraksjon gjør at man som tilskuer hele tiden må jobbe med inntrykkene, slik at det ikke bare blir en serie figurer som svever fritt forbi i rommet. Det er også en fordel å kjenne til det noe komplekse mytiske bakteppet for forestillingen. Dermed er dette en seanse som henvender seg til de få og dessverre ikke åpner opp for et større publikum, slik Bjørnsgaard og hennes dansere fortjener.

Mer fra Dagsavisen