Om å unngå å bli en hummer

CANNES (Dagsavisen): – Det var en befriende annerledes rolle, og det er også befriende at alle som ser filmen tolker den på sitt vis, sier Rachel Weisz om rollen.

I «The Lobster», som ble belønnet med karakter fem av Dagsavisens anmelder, spiller den sofistikerte briten en kvinne som utgjør drømmen til en i utgangspunktet dømt mann, en nysingel, forsoffen middelaldrende (spilt av Colin Farrell) som vil bli forvandlet til en hummer (etter eget ønske) med mindre han finner en ny kjæreste innen 45 dager. I det absurde universet til regissøren Yorgos Lathimos, er ikke det merkelig i det hele tatt.

– Han er den mest kreative regissøren jeg noensinne har vært borti. Jeg spurte om å få lov til å møte han etter å ha sett «Dogtooth», som jeg syntes var så original, rar og forstyrrende. Akkurat som med «The Lobster» foreslo den en annen virkelighet enn det den gjengse publikumsfilmen gjør. Her var ingen romskip, ingen spesialeffekter, ingen overdreven sminke, bare naturlige mennesker med følelser og egenskaper ingen andre enn dem selv kan styre. Som regel vet man hva som skal skje i en film, eller i det minste ut fra fornemmelsen av sjangeren den representerer, men med «The Lobster» er du bokstavelig talt inne i et nytt filmunivers ingen har sett før, sier Weisz om filmen, der single mennesker innlosjeres på et hotell for å date hverandre under svært strenge regler. Avstraffelsen for å bryte reglene, både de skrevne og de uskrevne, er grusomme.

Dating

– Dating er nytt for meg. Jeg har aldri gjort det, det er for amerikansk og jeg kjenner ikke mekanismene, men når alt kommer til alt så har jeg en formening om at det handler om narsissismen som ligger i den potensielle kjærligheten, denne tvangstanken om at du må bli kjæreste med noen som du i det minste innbiller deg deler de samme kvalitetene som du tror du selv har, denne merkelige ideen som handler om alt fra hårfrisyre til verdier, for så oppdage etter en liten stund at dere har jo ingen verdens ting til felles. Heller dating enn ensomhet, selv om ensomhet er utgangspunkt for romantikk. Jeg ville nok velge å bo sammen med noen, jeg liker ikke å være ensom, sier Weisz, som deler sitt virkelige liv sammen med James Bond-skuespiller Daniel Craig.

– Det er en tendens til at man gjerne møter folk gjennom jobben, rett og slett fordi jobbsfæren tilbyr en formell mulighet for samtaler og møter man ellers ikke ville hatt. Det er også noe av grunntanken i «The Lobster», sier Weisz, som selvsagt har tenkt gjennom hvilket dyr hun skulle velge å bli forvandlet til om hun skulle bli singel og ikke klarte å finne en ny partner på halvannen måned.

– Jeg ville valgt en frosk som venter på å bli kysset av prinsen, eller en ponni som er høyt elsket av en liten jente. Ja, jeg vet det er søtt, men det var det som først slo meg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En egen kult

– Kan man også se «The Lobster» som en allegori over tanken på at i enkelte samfunn i virkeligheten er reglene like rigide som i filmen, om enn ikke med samme konsekvenser?

– Ja, det finnes nok av fundamentale samfunn der man har strenge regler og strenge grenser for hva man kan gjøre og hvordan menn og kvinner skal forholde seg til hverandre. Det er en politisk tolkning av «The Lobster» som jeg absolutt kan slutte meg til. Med «Dogtooth», som er et nokså ekstremt familiedrama, fikk jeg fornemmelsen av at enhver familie er sin egen kult. En familie kan være kun en familie, men uansett hvor velfungerende, hyggelig og likandes den er har alle familier sine egne regler og tolkninger av hvor grensene går. Det er det som gjør dem til en familie, sier Weisz.

Hun er en av de hardest arbeidende skuespillerne for tiden, aktuell i en rekke filmer som har det til felles at de ligger fjernt unna blockbusterne som ble hennes inngangsbillett til den internasjonale filmbransjen, blant dem «Mumien»-filmene og i senere tid «The Bourne Legacy». Samtidig med «The Lobster» spilte hun inn «Youth», Paolo Sorrentinos film som nylig har gått på norske kinoer.

Europeisk

Yorgos Lathimos og Paolo Sorrentino har radikalt forskjellige måter å jobbe på, men de er begge auteurer som skaper sine egne universer. De agerer ut fra fornuft og følelser, og jeg føler meg privilegert som har fått lov til å ta del i dem. Jeg har også nylig jobbet med Derek Cianfrance på «The Light between Oceans», enda en amerikaner, men sammen med europeiske skuespillere som Michael Fassbender og Alicia Vikander, men jeg kan ikke si at jeg er mer inne i europeisk film nå enn jeg har vært, sier Weisz.

På premiereplanen de kommende månedene finnes David Hare-filmatiseringen «Denial» mot blant andre Timothy Spall og Andrew Scott, og «Fire Bryllup og en gravferd»-regissør David Michells «My Cousin Rachel».

– Akkurat nå er jeg vel ikke på leting etter de store blockbustere. Jeg har det privilegiet at jeg kan velge prosjektene jeg har mest lyst til å jobbe med. Men jeg gleder meg vilt til å se den nye Bourne-filmen, sier skuespilleren som med «The Lobster» og Paolo Sorrentinos «Youth» har inntatt en ny divisjon i europeisk film.

Særlig har Oscar-vinner Sorrentino, som laget «Den store skjønnheten», åpnet dører for Weisz.

– Det med Paolo er at han får meg til le. Han elsker botox og Michelangelo med like stor pasjon, og humoren hans bidrar til at filmene hans har så mange lag ved seg, sier hun om «Youth»-filmatiseringen der hun spilte datteren til landsmannen Michael Caine.

– Michael Caine har vært med så lenge, har en utrolig historie og ikke minst forteller han de utroligste historier fra en tid som er forbi. Han har møtt alle sammen som noensinne har vært der, og han er så ukomplisert og jordbunden til tross for at han er en metodeskuespiller. Ikke noe galt i å være metodeskuespiller, men han er det på en usedvanlig søt og inkluderende måte. Absolutt et forbilde, sier hun.

[ Les filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]