Sport

OL-striden

Oslo ville ha vinter-OL. Hva skulle vi med det? Spørsmålet lever i 2014. Som det gjorde i 1946.

Det var nok annet å bruke penger på rett etter krigen enn prestisjetunge idrettsanlegg. Avisene, inkludert Arbeiderbladet, var skeptiske. Men det var hos arbeiderbevegelsens tyngste aktører ideen ble dyrket. På et møte hos statsminister Einar Gerhardsen (far til dagens skøytepresident), i mars 1946 ble ideen drøftet. Rolf Hofmo, breddeidrettens mann, var overraskende nok overbevist om at OL i Oslo var et helt riktig grep å ta. Ikke på grunn av selve lekene isolert, men «alle de nyttige bivirkningene», som han kalte det. Oslo kommune ble formell søker i august samme år, og sommeren 1947 vedtok IOC å gjøre Oslo til OL-by. Vi fikk det ikke uten kamp som mange tror, men vant avstemningen med 18 mot 10 stemmer. Cortina og Lake Placid var konkurrentene.

Arbeiderbladet hadde en sportsredaktør i Sverre Helgesen som ikke dyrket topp­idretten. Samtidig ville avisens ledelse ha mer «folkelig sport» på sidene. Særlig fotball. Sport ble et større prioritert stoffområde og med OL-vedtaket fulgte en rekke spennende anleggsdebatter. Hva skulle være Oslo-OLs kjerne? Rolf Hofmo ble selvsagt formann i OL-komiteen med arkitekten Frode Rinnan som viktig medspiller. Da OL ble planlagt var skøytesporten stor. Men hvor skulle løpene foregå? «Skøyteforbundet sier nei til Bislett» skrev Arbeiderbladet i 1949. Dette forbundet hadde makt. Det ville helst ha løpene på Frogner, eventuelt på en modernisert Ullevaal stadion. Det ble Bislett med en pussig sideeffekt: Da måtte man ha en reservearena og den skulle ligge på Tryvann. Og slik ble det. I dag er Tryvann stadion antagelig landets største parkeringsplass med egne tribuner.

Da OL-komiteen bestemte å sende en delegasjon til OL i St. Moritz i 1948 på studietur, steilet Oslo-avisene. Aftenposten og Dagbladet kalte det uansvarlig pengesløseri. I Arbeiderbladet protesterte AUF. Men Rolf Hofmo kjørte sitt løp. Som han gjorde med neste store anleggsdebatt: Langrenn skal gå fra Sogn stadion ved Sognsvann! Holmenkollen skulle ha hopprenn, men var så tungt knyttet den til borgerlige idretten før krigen. Hofmo og Rinnan tenkte større enn alle andre og Rinnan tegnet Sogn stadion med plass til 78500 (!) tilskuere, I den politiske striden om dette truet Hofmo med å trekke seg. Det ble ikke noen Sogn stadion, men etter Hofmos død ble det Norges Idrettshøgskole i stedet. Og det ble Bislett framfor Frogner og Ullevaal i OL.

Da OL begynte i februar i 1952 var Rolf Hofmo parkert på sidelinja. Han måtte kjøpe billett som alle andre. Rett før OL begynte måtte den nå ganske store sportsredaksjonen i Arbeiderbladet minne om hvem som hadde drevet fram OL-prosjektet. Da anleggene sto klare og OL kunne åpnes sa Rolf Hofmo i avisa: - At OL nå kan begynne er den mest strålende seier over syte-Norge».

Et halvt år senere fikk Rolf Hofmo kongens fortjenstmedalje i gull.

reidar.sollie@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen